25. mars 2012

Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 6 - Uten tro

v.6 ”Men uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til og at Han er Den som belønner dem som søker Ham med iver.”
Etter å ha kommet med eksempler på noen troens menn så tar forfatteren et lite vers pause fra oppramsingen av dem og konstaterer at uten denne tro er det umulig å være til behag for Gud. Uten slik radikal overbevisende tro er det umulig å være til behag for ham. Ja, det er ganske sterke ord, men slik er det, og vi får takke Gud for at denne troen er en gave fra Ham, den kan ikke fortjenes i form av gjerninger eller egen innsats.

Videre ser det ut at verset kan ha en slags dobbeltbetydning. Den første er for en som ikke til å begynne med er troende. Hvis den ikke troende skal nærme seg Gud og komme til Ham, ja da er kriteriet at han må tro at Gud er til. Dette er helt grunnleggende og burde vært en selvfølge for enhver frelst sjel. Så her virker det å være snakk om den som ønsker å bli frelst og søker frelse.
Den andre biten handler om å tro at Gud belønner den som søker Ham med iver. Når en ufrelst har blitt frelst, og først og fremst skjønt og trodd at Gud er til og så videre søkt etter frelse, sett sin synd og sitt behov for frelseren, ja da er første steg tatt og man har fått del i den første ufortjente belønningen. Man har fått svar på sin søken etter frelse og belønningen er Jesu seier på Golgata! Belønningen det siktes til er ikke en lønningssjekk man får en gang i måneden etter hardt arbeid. Belønningen det er snakk om er svar på ens søken eller bønn, den som må være med iver.

Det er viktig å legge merke til at ”iver” (er det greske ordet ”ek” i dette tilfellet, mens et annet ord er brukt i sammenheng med det å søke ivrig etter nådegaver) i dette tilfellet er satt sammen av ordet ”søke”(”zêtêo”), dvs. direkte oversatt ”iversøke”. Dette sammensatte ordet vil med et nærmere blikk i grunnteksten bety ”å søke ut”, ”etterforske”, ”lengte/hige etter” eller ”begjære”. ”Tilbedelse” er også brukt gjennom den hebraiske betydningen som igjen munner ut i det ”å søke etter”. Konkluderer vi betydningene her så er det en temmelig overgiven og hengiven søken etter Gud og det Han har for sine barn!
Søker vi Gud med iver så belønner Han oss med de himmelske velsignelser, for Paulus selv sier i Kol 3:1 at vi skal søke ”de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.” Paulus sier også i begynnelsen av Efeserbrevet at Gud vår Far har ”velsignet oss med all åndelig velsignelse i den himmelske verden i Kristus”(Ef.1:3). Når vi har fått troens visshet og fått del i det nye liv så er det først og fremst det himmelske vi må ha for øye og at det er det Gud ønsker å belønne oss med. Jeg sier ikke at vi ikke kan be om jordiske ting, men det bør blekne i forhold til de himmelske velsignelser som er tilgjengelig for oss og som Gud vil belønne oss med hvis vi søker Ham med iver i ordets rette betydning. Belønningen blir med andre ord svar på bønn, en BE-LØNNING.

17. mars 2012

Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 5 - Enoks tro og vandring med Gud

v.5 ”Ved tro ble Enok tatt bort, så han ikke skulle se døden. Og han ble ikke funnet, for Gud hadde tatt ham bort. For før han ble tatt bort, hadde han fått det vitnesbyrdet at han var til behag for Gud.”
Det er ikke skrevet mye om Enok i Bibelen. Det vi finner om ham finner vi hovedsakelig i 1.Mosebok 5:19-24. Det vi vet er at han var far til Metusalem som er den eldste personen nevnt i Bibelen og at han vandret med Gud, spesielt de siste tre hundre årene av sitt liv, og at han ble tatt bort av Gud, for Gud hentet ham (1.Mos.5:24). I Judas brev ser vi også en profeti han kom med.

I vers 5 i Hebreerbrevet finner vi ut hvorfor han ble tatt bort, så han ikke skulle se døden. De fleste hadde sikkert svart fordi han vandret med Gud, og det kan delvis stemme, men det var ikke først og fremst derfor. Man bør dermed gå mer grunnleggende til verks og se hva som var den egentlige grunnen. Vers 5 i Hebreerbrevet 11 forteller oss klart og tydelig at det var troen hans som var hovedgrunnen til at han ble tatt bort uten å måtte dø.

Vi har tidligere vært inne på at uten tro er det umulig å være til behag for Gud, og forfatteren av Hebreerbrevet skriver at tiden før han ble tatt bort så hadde han fått det vitnesbyrdet at han var til behag for Gud. I sammenheng med de forrige versene og neste vers så ser vi at det var troens liv som ble uttrykt gjennom livet hans og som vers 2 sier at det var ved troen at de gamle fikk godt vitnesbyrd. Og troen i Enoks liv gav ham et godt vitnesbyrd, et vitnesbyrd om et liv i vandring med Gud. Det var ikke først og fremst vandringen med Gud som gav ham dette vitnesbyrdet, men det var troen som førte til denne vandringen. Som vi har sett i forrige vers om Abel, så er det ved troen vi først får vitnesbyrdet om at vi er blitt rettferdiggjort, og så er det ved tro at vi kan få vitnesbyrdet om en nær vandring med Gud. En tro som ikke fører til forandring og forvandling i ens liv er egentlig vanntro og ikke en vandring med Gud. Vi kan høre mennesker si at: ”jeg har jo troa”, og så bryr de seg ikke så mye mer. Spørsmålet er om de har troa Bibelen snakker om og mer spesifikt, den troen Hebreerbrevet snakker om.


Selv om Hebreerbrevets forfatter ikke nevner at Enok vandret med Gud så kommer det tydelig fram at det var troen som resulterte i et vitnesbyrd om et liv i vandring med Gud. Enok er et godt eksempel for oss og et godt forbilde på Jesus som det ultimate troseksemplet på det å vandre med Gud. Det er ikke slik at når vi vandrer tett til Gud så vil Han plutselig rykke oss bort uten at vi trenger å dø fysisk først, slik Han gjorde med Enok, for hadde det vært tilfelle så hadde Jesus også blitt rykket opp uten å først måtte dø. Men Jesus døde for oss og ble rykket opp igjen fra de døde og gjort levende, og har dermed vist oss veien opp fra livet i synd, som er døden i åndelig forstand, og til livet, ja det evige liv som Gud har for sine.

En dag vil også de som blir seirende igjen når bortrykkelsen (88-oversettelsen bruker ordet ”bortrykket” istedenfor ”tatt bort”) inntreffer bli rykket opp i sky. I den tiden som er da vil det komme tydelig fram hvem som virkelig har vandret med Gud og hvem som ikke har det. De som ikke har det, vil fort avsløres i det frafallet som vil finne sted og som vi kan se tendenser til i dag også. Da vil Enokene vises, men det skal slettes ikke sees bort i fra at mange har måttet bøte med livet som martyrer for Kristi navns skyld, men disse skal ifølge Paulus brev til Tessalonikerne rykkes opp først! Og det er seier i troen selv om man skulle måtte dø i fysisk forstand før den tid, men man kan være viss i at man har fått del i Livet som er i Jesus Kristus ved troen og den seier man har blitt tilregnet ved den. Man kan da få lov til å bli en som taler etter sin død, slik vi var inne på i forrige vers.
Derfor er vandringen med Gud noe vi bør søke oss dypere inn i ved den tro som blir oss skjenket. Er det vår største hunger å vokse i tro, å få del i den fylde av tro som fører oss inn i en vandring med Gud som viser oss de dypeste hemmeligheter og dybder av Gud? Det bør det virkelig være! Vi bør ikke vente på alle andre men ta initiativ (som navnet Enok betyr) og legge i vei på troens vandring med Gud og få et vitnesbyrd om at livet vårt har vært til behag for Gud.

11. mars 2012

Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 4 - Et bedre offer, rettferdighet og bivirkninger


v.4 ”Ved tro bar Abel fram for Gud et mye bedre offer enn Kain bar fram. Ved den fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig, idet Gud selv vitnet om gavene hans. Og ved den taler han ennå, selv om han er død.”
Dette verset kan vi dele opp i tre ”trosdeler”. For det første bar Abel fram for Gud ett offer i tro, for det andre ble han regnet rettferdig og ved det tredje så talte han ennå etter sin død.

La oss se nærmere på offerdelen. Abel bar fram for Gud ett MYE bedre offer en Kain, et offer som var Gud til behag. Troen i våre liv vil føre til at vi kan være i stand til å ofre av tiden vi til vanlig kanskje hadde brukt på noe annet som hadde betydd mye for oss, og istedenfor bruke det på Gud og Hans rike. Men uten tro så hadde det ikke gått. Når vi får denne troen så kan vi ofre tid, og Gud vil se på det med velbehag.

Selv om det kanskje ikke rett ut er snakk om slik ofring i dette tilfellet, men ofring av det beste og førstefødte til Gud og et klart bilde som kan referere til Messias og det verket som ville skje noen tusen år senere i tid, nemlig Jesu offer for våre synder.
I dette tilfellet er det interessant å se at navnet Abel betyr sønn av Adam hvor Adam igjen betyr menneske, videre satt sammen blir dette sønn av mennesket, og omformulerer vi litt på rekkefølgen så blir betydningen menneskesønn. Dette er en god implikasjon til Jesus som flere ganger kalte seg selv for Menneskesønnen (Matt.8:20, 9:6, 10:23, 11:19 med mange flere vers).
Når Jesus kom var tiden for syndeoffer over når Jesus engang for alle og for alles synder ble det endelige offer på Golgata. Han ble dette MYE bedre offeret, og ikke et vanntroens offer som Kain, den førstefødte bar fram. Her ser vi også at Gud er ikke opptatt av hvor gammel man er, Gud var ikke opptatt av at Abel var født etter Kain eller av at Kain var eldst og dermed hadde en automatisk rett på sin side til å føre Guds ære videre. Dette ble faktisk Abels oppgave, men den oppgaven fikk han etter sin død når verset i hebreerne sier at ”ved den taler han ennå, selv om han er død”, noe vi skal komme nærmere tilbake til.

Kain var førstefødt, men Abel bar fram det førstefødte av sauekveen sin. Det er en vesentlig forskjell her. Gud var ikke opptatt av alder, men var mer opptatt av hva man valgte å ofre for Gud. Dette måtte da skje i tro og ikke i vantro, noe jeg regner med Kains offer ble brakt fram med. For uten tro er det umulig å være til behag for Gud (Hebr.11:6), og slik står det om offeret til Kain: ”Men på Kain og hans offer så han ikke med velbehag”. Ved dette kan vi se at offeret hans ble brakt fram i vanntro fremfor Gud!

Gud var altså ikke opptatt av at man var den førstefødte men at det som ble ofret var det førstefødte og det beste, slik vi ser det i historien om Kain og Abel i første Mosebok.
Som sagt er dette et bilde på Jesus som det beste og førstefødte offer som var uten synd, uten lyte, et lyteløst lam ført til slaktebenken. Et fint bilde på at Gud hadde en perfekt redningsplan i tankene allerede fra begynnelse.


Videre leser vi at ”Ved den fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig”. For et troens Ord! Gjennom dette soningsofferet på Golgata, som offeret til Abel er et bilde på så får vi tilgang til rettferdigheten som kommer av tro. Det var Abels tro Gud hadde behag i som ble vist ved hans offer. Det var ved tro han tilegnet seg rettferdigheten og det vitnesbyrdet som fulgte med.
Det er forskjell på å ofre noe for å bli godtatt av Gud, og det å være viss på at man ved tro allerede er godtatt av Gud for så med glede kunne ofre tid i sitt eget liv for å la Gud få den tiden Han fortjener.
Romerbrevet 12:1 formaner oss også til å framstille våre legemer som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. For det er vår åndelige gudstjeneste. Slike offer Har Gud velbehag i. Slik var det med Jesus også. Han hadde den største tro noe menneske har hatt og pga. denne tro ble verket Hans og legemet regnet som det mest velbehagelige offer noe menneske har gitt Gud. Det står i Jesaja 53:10 at det var Herrens velbehag å knuse Ham. Perfekt tro er lik et perfekt offer.
Videre leser vi ”…i det Gud selv vitnet om gavene hans”. Vi kan se at Gud ble menneske i Jesus og Gud bruker Jesu offer som et videre vitnebyrd og bilde av de gaver Abel bar fram av sitt førstefødte fra saueflokken. Slik kan vi tro Gud inspirerte forfatteren av Hebreerbrevet til å skrive det.
Ser vi på historien fra første Mosebok etter at Kain hadde drept Abel så sier Gud til Kain: ”Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden” (1.Mos.4:10). Dette fører oss til siste del av verset i Hebreerbrevet nemlig at han ”ved troen enda taler, selv etter sin død”. Her kan vi se en tydelig parallell til Kristus. Denne røsten ropte til Gud og nådde Guds ører og ved Jesus Kristi offer rammet ropet om hevn det uskyldige offerlam på Golgata. Vi kan stusse over hvorfor Gud ikke rammet Kain med sin vrede og en fatal ulykke etter at han hadde drept Abel, men viste nåde og barmhjertighet til ham ved å la ham leve videre, og Gud gikk til og med så langt i sin barmhjertighet at han sa at den som drepte Kain ville bli hevnet hele syv ganger (1.Mos.4:15). Guds hevn over synd og drap rammet Jesus. Abels blod og rop om hevn lot Gud ramme Kristus ved at Han med velbehag knuste Ham slik at Gud kunne se i nåde til oss og skjenke oss den rettferdigheten som er av tro.
Golgataverket er ikke bare et offer for oss, men et eksempel på Guds vrede og hevn over synd, og synd som andre har begått overfor oss. Kan vi la våre rop til Gud, etter urettferdig behandling og ting andre har syndet mot oss med, bli slike Abels rop til Gud og dermed la det bli en del av Kristi soningsverk og la det hvile i fred der? Eller skal vi med nagler og klør la rettferdighet skje fyllest med onde tanker mot denne vår neste som har syndet mot oss, eller skal vi la Jesu fullkomne rettferdighetsverk på Golgata få ta hånd om dette. Jeg håper vi velger det siste. Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod og hevnen hører Herren til!

En annen ting den siste delen av verset i Hebreerbrevet kan tale til oss om er når troen vår fører til et liv med et godt vitnesbyrd så vil dette livet tale selv etter en fysisk død. Dette kan vi se hos mange Gudfryktige mennesker som har levd opp igjennom kirke og vekkelseshistorien. De har vært til stor velsignelse etter sin død og deres liv taler enda selv om de er døde!
Allikevel, først og fremst, bør Jesu død tale om det livet Han levde på jorden, selv om Han tross alt er oppstanden, hvor mye mer bør ikke livet Hans tale da! ”Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare alene igjen. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.” (Joh 12:24)

Som konklusjon kan vi spørre oss selv om vår tro fører til at legemet vårt blir et velbehagelig offer, hellig og velbehagelig for Gud (Rom.12:1)? Fører vår tro til et vitnesbyrd om at vi er rettferdiggjort? Kan vår tro være med å tale selv etter vår død? Dette er noen punkter verdt å søke og be Gud om å gi en mer tro over.

2. mars 2012

Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 3 - Gud som Skaperen

v.3 ”Ved tro forstår vi at verden ble formet ved Guds ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting.”
En annen ting som skjer ved troen, er at vi forstår at verden ble skapt av Gud, ved Guds ord, for eksempel: Gud sa ”Det bli lys” og det ble lys (1.Mos.1:3). I dag tror mange mennesker ikke lenger at Gud sto for skapelsen slik den står omtalt i Bibelen. De mer liberale prøver å blande inn en slags evolusjonsteori i skapelsesberetningen og fjerner Guds ords autoritet fra hele settingen. Noen tror at Gud skapte jorden, men at det er flere millioner av år mellom dagene det står skrevet om i 1.Mosebok. Ser man nærmere på dagene så kan man se at det ikke kan være slik, det blir bare synsing og motsigende å mene det.
Her kunne man skrevet en hel del med beviser og såkalte beviser, både ut ifra Bibel og vitenskap, men selv om det finnes gode nok kreasjonistiske bevis på en skapelse, så bør utgangspunktet allikevel være denne troen som nevnes i vers 1, og som hele kapitlet handler om, nemlig en overbevisning om det man ikke ser. Dette bør være det helt grunnleggende for å forstå at Gud er skaperen!

Er skapelsesberetningen bare en mytefortelling? Hvis man ikke tror det var Guds ord som formet verden, så kanskje, men har man slik tro som forfatteren av Hebreerne skriver om, så vet man, og forstår at verden ble formet ved Guds Ord og at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting. Her ser vi at det tydelig snakkes imot evolusjonsteori og det som følger med.
Plutselig ved et smell var det noe synlig som ble til. Dette antar den såkalte vitenskapen. Og etter mange millioner og milliarder av år så har, ifølge denne evolusjonsteorien, de ting som sees i dag blitt til av de synlige ting. Det er stikk motsatt av det verset her og det resten av Bibelen taler om. Når man tror på evolusjonsteorien så er man langt på vantroens veier og mangler et av de vesentlige punktene som har med tro å gjøre.

I begynnelsen av Hebreerbrevet leser vi at Jesus var med og skapte hele verden. I Hebreerne 1:2 står det: ”Ved Ham har Han også skapt hele verden”. I Rom. 1:20 står det også at ”…helt siden verdens skapelse har Hans usynlige egenskaper vært klart synlige: det gjelder Hans evige kraft og guddommelighet. Disse usynlige egenskaper kan kjennes ut fra de gjerninger Gud har gjort. Slik er menneskene uten unnskyldning.” Når mennesket i dag prøver å motsi Gud i vantro, at det ikke er han som er skaperen, så vil de allikevel, etter en slik overbevisende skapelse og omfattende skaperverk være uten unnskyldning på den siste dag slik verset viser til.