Et bilde sier mer enn tusen ord

"Det første mennesket var fra jorden, av jord. Det andre Mennesket er Herren fra himmelen. Slik den jordiske var, slik er også de jordiske. Og slik Den Himmelske er, slik er også de himmelske. Og slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av Den Himmelske."
(1.Kor 15:47-49)

Jeg ble minnet om ordene "å bære bildet av Den Himmelske". Vi har alle hørt uttrykket "et bilde sier mer enn tusen ord" noe som det ofte gjør. I versene over står det at slik den jordiske var, altså Adam og etterkommerne hans etter kjødet, slik er også de jordiske. Vi bærer da bildet av Adam, den jordiske. Men vi er kalt til å bære bildet av Den Himmelske, nemlig Jesus Kristus. "For slik den Himmelske er, slik er også de himmelske".

Det som først og fremst talte til meg var at når et bilde sier mer enn tusen ord, så nytter det ikke hvor mange ord vi sier, taler eller preker fra Bibelen hvis ikke bildet vi bærer er av Den Himmelske og er med og stadfester de ordene vi sier. Dette er verden veldig klar over og det er mange som har fått nok av kristne som kaller seg kristne, som hevder de bærer bildet av Den Himmelske, men som egentlig bærer bildet av den jordiske. Det bildet vi bærer sier ofte mer enn tusen ord vi sier. Det hele kan forkortes til å avstå fra hykleriets maske og være den man er i Kristus og stole på at Han som har begynt et verk i deg og meg også er i stand til å fullføre det. Ikke late som om man har kommet lenger i sin vandring med Herren enn man egentlig har! Gir våre ord et annet inntrykk enn det bildet vi hevder å være bærere av? Gir våre ord et feil inntrykk enn det bildet vi er kalt til å bære av Kristus, så er vi i veien og hindrer Den Hellige Ånd i å fullføre verket sitt i og med oss.

Inn i dette passer Frans av Assisis ord "Forkynn evangeliet, bruk ord om nødvendig". Det å bære bildet av Den Himmelske er først og fremst å forkynne evangeliet med sitt liv. Jeg har på følelsen at flere tar dette ordet inn som en unskyldning eller et lettelsens ord for å ikke trenge å vitne for mennesker med ord, ihvertfall når man hører det nevnt fra talerstolene idag, men dette tror jeg ikke var det han la i det når han uttalte disse kjente ord. Lever vi ut evangeliet, slik Frans av Assisi gjorde til større grad en mange andre på sin tid, så vil også ordene ha en sterkere virkning og man slipper å komme med så mange ord for å merke frukter og virkninger av det.

La oss være bærere av Den Himmelske og ærlige forvaltere av det som har blitt betrodd oss av Det Himmelske(Ef.1:3). Må vi la Gud forme oss i Sitt Bilde, i bildet av Den Himmelske! AMEN!

Gud, bevar oss og fri oss fra det onde

"Nå er Jeg ikke lenger i verden, men disse er i verden, og Jeg kommer til Deg. Hellige Far, bevar dem i Ditt navn, dem som Du har gitt Meg, så de kan være ett, slik som Vi er ett. Mens Jeg var sammen med dem i verden, bevarte Jeg dem i Ditt navn. Dem Du gav Meg har Jeg bevart, og ingen av dem gikk fortapt, bortsett fra fortapelsens sønn, for at Skriften skulle bli oppfylt." (Joh 17:11-12)

"Jeg har gitt dem Ditt ord. Og verden har hatet dem, fordi de ikke er av verden, slik som Jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke om at Du skal ta dem ut av verden, men at Du skal bevare dem fra det onde." (Joh 17,14-15)

Det er ikke mange steder i det Nye Testamentet det er skrevet ned ordrett hva Jesus ber om. De stedene jeg kan komme på er da Jesus lærer disiplene sine å be "Fader vår", Jesu yppersteprestelige bønn som er utghangspunktet mitt i dette innlegget, og noe senere hans intense bønnekamp i Getsemane hagen. Andre steder leser vi om at Jesus ba eller brukte tid i bønn. Men vi kan med sikkerhet vite at det Jesus ba om og det noen skriftsteder kan antyde til at Jesus ba om, omhandlet viktige epoker i Jesu liv og tjeneste, og som i nevnte vers og bønn, disiplenes kommende tjeneste.

Det området jeg festet meg ved i Jesu yppersteprestelige bønn var versene jeg nevner over. Vers 12 nevner at mens Jesus var i verden bevarte Han disiplene sine, men nå gir Jesus på en måte denne oppgaven tilbake til Gud. Ved å se i vers 11 der Han ber: "Hellige Far, bevar dem i Ditt navn, dem som du har gitt Meg..." kan vi se dette. For vers 12 nevner også videre at "Dem du gav Meg har jeg bevart". Jesu bønn blir utdypet i vers 15 der Jesus ber Gud inderlig om å bevare dem fra det onde, ikke ved å ta dem ut av verden men at Gud skulle bevare dem fra det onde i denne verden.

Hvis vi går tilbake til Bergprekenen i Matteus 6, så kan vi se når Jesus lærer disiplene sine å be så er en av tingene Jesus vektlegger det at Gud skal fri dem fra det onde(v.13). Hvis vi sammenligner disse to stedene så kan vi merke oss "bevar dem fra det onde" og i bergprekenen ber ham disiplene om å be at de skal bli fri fra det onde. Selvom disse to uttalelsene kan virke temmelig like så er det en forskjell her verdt å legge merke til.

Når Jesus ber om at disiplene skal bli bevart fra det onde i denne verden så ser det ut som om det er snakk om denne verdens onde påvirkninger og impulser som vil komme til å påvirke de troende, noe Jesus ville at Gud skulle bevare dem fra når Han gikk til sin Far. I Matteus 6:13 ser det ut som det mer er snakk om det å bli satt fri fra det onde som ligger i oss, i vårt kjød. Det å bli fri fra det vi kan falle i når vi blir lokket av vårt eget begjær(Jak.1:14-15). Vi kan jo spørre oss selv, hvor ofte ber vi om å bli fri fra det onde?

Hvordan skal vi kunne bli bevart? Jo, Gud vil bevare oss, men Johannes skriver i sitt første brev kapittel 5 og vers 18 "...den som er født av Gud, vokter seg selv, og den onde rører ham ikke.", noe som vil si at vi også bør vokte oss selv for at den onde ikke skal røre oss. Vi skal med andre ord være i stand til å vokte oss selv når vi er født av Gud, slik verset sier, og fått del i Hans liv. Dette blir da ikke noe lovisk strev, men når vår lyst ikke lenger er i det syndige denne verden har å tilby, men i det å leve til ære og behag for vår himmelske Far, så blir det ikke så vanskelig å vokte seg selv. Gud bevarer oss mens vi vokter oss selv. En jordisk far som er på tur med barna sine stoler på at barna også vokter seg selv slik at de ikke løper over på den andre siden av veien med fare om å bli påkjørt. Men faren har ansvaret for dem og bevarer og lærer dem. Gud er ikke en Far som har båndtvang rundt halsene våre, Han vil vi skal være Hans frie barn, ikke frie til å bli påvirket, men frie til å la være å bli påvirket, frie til å kunne vokte oss fra det onde! Vil det si at Gud ikke vokter oss? Nei. Bare se i 2Tess. 3:3, der det står at "Herren er trofast, og Han skal styrke dere og vokte dere for den onde." Halleluja! Gud vil også vokte oss fra det onde. Er det ikke slik at en jordisk far også vokter sine barn fra ting de kan ta skade av men samtidig lærer dem å vokte seg selv? Enhver fornuftig far vil lære barna sine det. Det er endel av modningsprosessen til jordiske barn på samme måte som jeg tror det er endel av modningsprosessen for "himmelske" barn.

Hovedpoenget er at Jesus ba til Faderen om at Han skulle bevare oss fra det onde og bønnesvaret går i oppfyllelse når vi får del i det nye Livet Gud har å tilby, samtidig som vår inderlige bønn bør være å bli fri fra det onde i vårt kjød!(Matt.6:13).

Illusjonisten som avslører triks brukt i "helbredelsesbransjen"

Da har jeg fått litt liv igjen på apologetikk bloggen min, for dem som visste at jeg hadde en, der jeg har vedlagt en video som tar og avslører flere av triksene som blir brukt i "helbredelsesbransjen" som blir mer og mer synlig på kristen TV i dag. Besøk gjerne bloggen på http://apologetikk.blogspot.com/

To vandringsmenn på stien

I dagens samfunn kan våre øyne ofte bli blendet av det verden har å by på slik at den Kristus vi bekjenner å tilhøre fort kan bli en vi egentlig ikke kjenner. Vi kan dermed oppleve Ham mer død enn oppstanden og levendegjort i vårt liv.

Vi har hørt om de to vandrerne som var på vei fra Jerusalem til Emmaus etter Jesu korsfestelse og død. Vi kan lese at de var sørgmodige og de klarte ikke engang kjenne igjen Jesus når Han kom dem nær og begynte å gå med dem (Luk.24:13-17). De visste hva som hadde skjedd og kunne til og med fortelle Jesus at graven var tom ifølge vitner som sto dem nær. Men de manglet vissheten om at Jesus var stått opp fra de døde slik Skriften og Han selv hadde forutsagt. Jesus måtte til og med irettesette dem med å si: "Hvor uforstandige dere er og trege av hjertet til å tro alt det som profetene har talt." Og enda gjenkjente de Ham ikke!

Jeg ser ikke bort ifra at disse vandrerne var blitt noe motløse etter at deres store lærer hadde gått bort og etter tre dager hadde det ikke gitt dem noen som helst trøst, og de ville kanskje bare komme seg lengst mulig bort fra hendelsesstedet. Slik er det desverre med endel kristne idag, de klarer ikke forstå ting i Ordet og blir heller matet, spesielt i dagens samfunn, av så mange forskjellige predikanter, forkynnere og retninger at de glemmer å sette seg inn i Ordet for å få Kristus til å bli levendegjort for dem. Vi hører sjelden forkynnelse som oppfordrer og formaner kristne til å ransake og studere Skriftene nøye! Istedenfor blir man bedrøvet, sørgmodig og forvirret fordi Kristus virker så død og man har klart å miste det viktigste holdepunktet i livet, og dermed har reisen fra Jerusalem startet.

Heldigvis kommer Jesus disse vandrerne i møte og de får seg en virkelig oppvekker og åpenbaring fra Skriften ved at Jesus Viser dem hvordan det hele skulle gå til ved å henvise til ALT som er skrevet om Ham i Skriften(Luk.24:27). Disse mennene insisterer på at Jesus skal komme inn til dem siden det lidde mot kveld og de enda ikke hadde fullført reisemålet sitt, og det herlige er at Jesus hører på oss og våre rop og Han ble med disse to vandrerne inn. Det blir nesten slik som vi leser i Johannes Åpenbaring 3:20: "Se, Jeg står for døren og banker. Om noen hører Min røst og åpner døren, da vil Jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med Meg." I Lukas 24:30  står det "Og det skjedde mens Han satt til bords sammen med dem, at Han tok et brød, velsignet det og brøt det og gav det til dem."
Det skjer noe når Jesus kommer inn og holder måltid med oss! Hvis vi leser videre i vers 31 så kan vi se dette: "Da ble øynene deres åpnet, og de kjente Ham igjen. Og Han ble usynlig for dem". Disse fikk en åpenbaring av Jesus som mange tvilende og sørgmodige trenger i dag! I etterkant innser de at hjertet deres brant da Jesus talte med dem på veien og da Han åpnet Skriftene for dem(v.32).

Det sto at Jesus også ble usynlig for dem noe som er endel av det essensielle i troen, den er usynlig(Hebr.11:1), og uansett hvor gjerne de ville ønsket at Jesus ikke hadde gått fra dem i denne herlige stunden så var de mer enn glade og vendte dermed tilbake til Jerusalem uten å fullføre sin tur til Emmaus slik de hadde planlagt. De hadde grepet tak i Troen på Jesus, Oppstandelsen og Ordet som åpenbarer Ham i Skriften. La oss alle være åpne for å la Kristus åpenbare Skriften for oss slik at vi kan se Ham som Den oppstandne og ikke bare den som døde for oss! Noen ganger kan det være en vei å gå men i etterkant kan vi med trygghet kunne si "brant ikke hjertet mitt da Han talte til meg på veien, og da Han åpnet skriftene for meg?"

Er du på jakt etter visdom?

"Min sønn, ta imot mine ord, og ta vare på mine bud, så du lytter til visdommen og prøver å forstå med hele ditt sinn. Ja, bare kall på forstanden, og rop med høy røst etter innsikt. Let etter den som om det var sølv, grundig som når en graver etter skatter. Da skal du skjønne hva gudsfrykt er, og vinne kjennskap til Gud."(Ordsp 2,1-5)

Jeg satt og leste i Ordspråkene i 1978/85 oversettelsen og stoppet opp ved ovennevnte vers og spesielt ved vers 4 som sier "Let etter den som om det var sølv". Jeg leste litt videre og så tilbake til vers 4. Sølv? tenkte jeg, hvorfor skal vi ikke lete etter visdommen som om det var Gull eller dyrebare perler?
Hvis visdommen i ordspråkene blir noe uklar for meg, så ble den ihvertfall noe uklar i dette tilfellet! Hvorfor sølv? Jeg grunnet på dette, men valgte etterhvert å lese videre, eller kanskje lete litt videre som verset oppfordret til, for i Ordsrpåkene er det mye Visdom å finne. Og når man leter så finner man!

Verset videre sier at hvis vi leter etter denne Visdommen så vil vi skjønne hva gudsfrykt er og vinne kjennskap til Gud! Fantastisk! Men hvorfor ikke søke litt mer iherdrig enn sølv, når man kan få del i noe så bra som å skjønne hva Gudsfrykt er og bli mer kjent med Gud?
Her tror jeg mange forhaster seg og blir kanskje litt FOR ivrige i det å lese og grave i Guds Ord og tror at lesingen og søkingen er det essensielle, ikke rart at man kanskje til tider blir lei av å lese Guds Ord. Tenk deg en som graver etter gull, og gravingen blir det viktigste for ham og ikke det han graver etter. Når gullet kommer fram så klarer han kanskje ikke å se det(satt litt på spissen). Tror vi det at vi leser og graver i Guds ord er det som gjør oss Gudsfryktige og slike som kjenner Gud? Nei! Kanskje de rundt oss kan få et falskt hellighetsinntrykk av oss pga. det, men det er ikke det som gjør det! Det er verdien av det vi finner. Det er bra å grave, så ikke misforstå, men det bør ikke være målet vårt eller det vi skal fryde oss mest over.

Når jeg så lette videre så kom jeg til kapittel 3 og vers 13 og utover der det står:

"Lykkelig er den som finner visdom, det menneske som vinner god innsikt. Det er bedre å skaffe seg visdom enn sølv, den vinning den gir, er større enn gull. Visdommen er mer verdifull enn perler, av alle dine skatter er ingen som den."(Ordsp.3:13-15)

Her kom svaret og jeg fikk en AHA opplevelse der jeg satt på toget og grunnet på dette! Letingen kan være som sølv, men det viktigste og mest verdifulle er det vi finner. En som graver etter gull vil aldri se på gravingen som det mest verdifulle eller givende, selvom det er nødvendig, men det han finner! Det er vinningen han får utifra det målet han har satt seg som gjør ham rik. Slik er det med Guds Ord og visdommen, når vi FINNER den så kan vi si takk og amen til den VINNING den gir, og det er den vinningen som er større enn gull og mer verdifull enn perler på snor.

Konlusjonen min blir da: Når vi finner denne visdommen så får vi del i noe som er mer enn gull verdt, nemlig Gudsfrykt og kjennskap til Gud! Og mangler man visdom, ja da skal man lete og be ivrig, men ikke like ivrig som verdien av vinningen man er ute etter, og den skal så bli gitt ham(salig mix av Ord.2:4 og Jak.1:5).

Folkemengder og hykleri

fra filmen "The Greatest Story Ever Told"

”I mellomtiden, mens en talløs skare av mennesker hadde samlet seg, slik at de holdt på å trampe hverandre ned, begynte Jesus først og fremst å tale til disiplene sine: ”Vokt dere for fariseernes surdeig, som er hykleri”.”(Lukas 12:1)

Når jeg leste dette verset, og leste det flere ganger, så tror jeg det er et eller annet Jesus ønsker å vise her, i tillegg til det han ønsker å si om hykleri.
Vi som er troende er alle kjent med misjonsbefalingen, og vi har et ønske å se folk frelst, og det er kjempe bra. Men det er noe interessant og merkeverdig vi bør merke oss her. Det som møter Jesus er en talløs skare av mennesker, ja så mange at de holder på å trampe hverandre ned. Her kunne en god kristen tanke vært å benytte anledningen til å forkynne Guds rike til folket og få enda flere til å tro (eller kanskje bare ropt ut og bedt folk slutte å trampe hverandre ned.). Jesus gjør ikke det. Ikke at det i seg selv ville vært feil, men her sier Den Hellige Ånd at Han først og fremst skulle tale til disiplene sine, noe Han også gjør, men om hva da? Jo, om hykleri, over alle ting, og senere også om Gudsfrykt. Om to essensielle ting for en disippel. Hvorfor taler ikke Jesus direkte til den store folkemengden som venter på store ord og mirakler?

Jeg grunnet over dette verset, den store folkemengden og hvorfor Jesus egentlig først og fremst ville tale til disiplene sine om hykleri og ikke forkynne nok en bergpreken slik han hadde gjort tidligere. Vi vet alle hvordan Jesus sterkt mislikte, hatet og avskydde hykleri som pesten, ja det var kanskje det han hatet mest av alt når Han vandret her på jorden.

                    
Jeg tror at i en situasjon der man har et stort ønske om å forkynne for store folkeskarer, mindre også for den saks skyld, så vil det oppstå fristelser om å forkynne noe man ikke praktiserer eller noe som ikke er sant i ens eget liv, og ved å falle i denne fristelsen vil man gi inntrykk til menneskene om noe man egentlig ikke er. Kanskje fristelsen til å bli stolt over å kunne vise seg fram, eller bare det å bli fristet til å vise at man faktisk kan briljere med ord dukker opp.
Vi vet at i Jesus fantes ikke slik hykleri eller stolthet uansett hvor mange han forkynte for, men han rettet seg allikevel mot disiplene sine og la fram et klart eksempel, fremfor den store folkeskaren, og advarte spesielt dem mot å bli smittet av ”fariseernes surdeig, som er hykleri”, situasjoner og fristelser de helt sikkert kom til å møte på etter at de senere mottok misjonsbefalingen.

Jeg tror at Jesus benyttet denne spesielle anledningen til å rette Sitt blikk mot disse tolv med sine livsviktige formaninger siden de senere ville bli Hans tjenere (bortsett fra Judas) med et forkynnerkall som ville forandre verden. Disse ordene som Jesus talte til disiplene sine da, gjelder også for oss i dag, ”For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller går fortapt?” (Luk. 9:25). Hykleri gjør at mennesker går fortapt og Jesus ville forsikre seg om at disiplene Hans skjønte dette, og vektla også alvoret videre i sin undervisning om Gudsfrykt i v.4-7 i Lukas 12!

Hva vil disse Jesu ord bety for oss i dag? Når vi står på talerstolen, holder et vitnesbyrd, preken, deler noen ord med hverandre eller bare lever Livet så vil det som Jesus sier om å vokte seg for denne fariseeiske surdeigen, som er hykleri, være meget aktuell. Dette kan komme frem i det å pynte på, forandre eller legge til på den Sannheten som Gud har overgitt oss i Jesus Kristus. Holder vi oss til Jesu formaning og er villige til å bli ledet av Den Hellige Ånd i alle livets situasjoner så kan vi stå fremfor de største folkemengder å proklamere evangeliet om Guds rike med frimodighet! Amen!

Ny start

Da prøver jeg meg med en ny bloggskrive start, med ny og oppdatert layout, og forhåpentligvis jevnlige oppdateringer. Håper akkurat du ønsker å følge med! Jeg får vel åpne mitt "comback" med å legge ut en video jeg lappet sammen her en kveld. Videoen er en sang som heter "Search me" av Vicky Beeching, der teksten bør være enhver troendes bønn og lengsel.