23. feb. 2012

Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 2 - Et godt vitnesbyrd

v.2 ”For ved den fikk de gamle godt vitnesbyrd.
Det første forfatteren nevner som et resultat av troen, er at ved den fikk de gamle godt vitnesbyrd. Et vitnesbyrd i denne sammenhengen viser til å være livsløpet til de hellige Guds menn og kvinner i GT. De hadde nemlig denne troen, og hva gjorde denne troen med dem? Jo, det gav dem, ikke bare et vitnesbyrd, men et GODT vitnesbyrd. Vi vet at GT ofte peker fram mot NT. Disse gamle så frelsen, så fram til det som skulle komme, de kjente til løftene og så det løftene talte om (v.13). Denne troen ble regnet til rettferdighet for dem, for de så Kristus der langt framme!
Men tilbake til det gode vitnesbyrdet. Hvis denne troen skapte et godt vitnesbyrd blant de gammeltestamentlige troskjempene, hvor mye mer bør ikke dette skape et godt vitnesbyrd i våre liv. For den minste av de som hører Kristus til er jo større enn de største i den gamle pakt (Matt.11:11). Vi kan bli bærere av et vitnesbyrd som oppfyller det disse trosheltene så frem mot. Hvis vi ser videre på resten av egenskapene troen førte med seg for disse, så kan vi velge å tro at disse egenskapene også bør være og bli en del av våre liv.

17. feb. 2012

Studier i Hebreerbrevet 11 - Del 1 - Vers 1

Etter noen små forandringer og justeringer på bloggen skal jeg være klar til å blogge noe mer regelmessig enn jeg har gjort i det siste. Det som har ligget på mitt hjerte den siste tiden er kapittel 11 i Hebreerbrevet. For meg har dette blitt et mektig troskapittel som tar for seg troskjempene fra gammelt av og de egenskapene og resultatene en slik Gudstro bærer med seg. Jeg har gått ganske grundig til verks og tenker å ta for meg kapittelet vers for vers og dele det Gud taler til meg gjennom versene og legge det ut på denne bloggen. Planen er å oppdatere bloggen ca. en gang i uken der jeg tar for meg et vers per uke og deler tanker og dybder i det. Håper du synes dette virker interessant og er interessert i å følge med videre på veien inn i Hebreerbrevet 11!
vers 1: ”Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser.”
Siden dette er begynnelsen av studiet så får jeg legge noen småord inn i parneteser i det første verset som introduserer oss for hva tro er. Verset er fremhevet.
”Tro er full tillit (”sikkerhet”) til det en håper (”stoler”) ”…bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom…” ifølge Rom. 8:21, (23) og videre til ”…herlighetens frihet” og ”…barnekåret, vårt legemets forløsning.”. Vers 24 sier videre at "...i dette håpet ble vi frelst". Håpet er også ”en fast forventning om framtidig belønning” i følge kommentar i Bibelen Guds Ord Studieutgave. For Paulus og Timoteus var Jesus Kristus deres håp i følge 1.Tim.1:1), overbevisning (”grunnfestet overbevisning” ifølge kommentar i Bibelen Guds Ord Studieutgave) om det en ikke ser.

Uten denne troen er det umulig å være til behag for Gud (Hebr.11:6), derfor er det et veldig viktig kapittel som beskriver hva som kjennetegner denne troen og hva den har ført til når det kommer til de gamle trosheltene i den gamle pakt, og hva den gjør med oss og fører oss inn i, i den nye pakt.
Det første denne troen har gjort for et menneske er å frelse det av nåde, der troen er en Guds gave (Ef.2:8). Uten denne trosgaven er det umulig å komme inn i dette troslivet som vi skal se nærmere på i de neste versene i dette kapitlet. Og siden man ikke kan være til behag for Gud uten denne troen, så gir det et lite innblikk i menneskets fortapte tilstand uten Gud og troen på Jesus Kristus. I denne tilstanden kan mennesket rett og slett ikke være til behag for Gud, uansett hvor moralsk riktig det velger å leve. Denne frelsestroen som ikke er av oss selv og ikke av gjerninger, slik at vi kan få muligheten til å rose oss, er bare av nåde en Guds gave for den som tror (Ef.2:8-9). Når vi så går inn i denne unike overbevisende troen så går vi inn i de gjerninger som er av tro, troens gjerninger, og de gjerningene og egenskapene er til behag for Gud for de er gjort i tro til Ham og ikke oss selv.

Troen er altså full tillit til det en håper på. Noe av Håpet vårt vil være, som skrevet i kommentaren over, å bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og bli satt i herlighetens frihet. Dette håpet fører også til barnekåret, vårt legemets forløsning, for det var i det håpet vi ble frelst ifølge Romerbrevet 8:24. Og denne frelsen er jo ved troen. Her er det også trolig snakk om vår ”himmelfart” da vi blir helt kvitt vårt syndige kjød som vi enda er bærere av her på jorden, og ikledd herlighetslegemet.
Dette håpet innebærer også den belønningen vi så vidt kan se der foran oss, noe også disse gamle trosheltene så, spesielt Moses som blir nevnt i vers 26. Moses holdt Kristi vanære for en større rikdom enn alle de store og mektige skattene i Egypt. Den vanæren det er snakk om her er hånet og spotten Guds folk måtte lide under Faraos herredømme. For å forflytte det til vår tid, noe forfatteren av Hebreerbrevet ser ut til å ha gjort, så er det snakk om hånet og spotten som vi må lide for Kristi skyld. Her er det viktig å være satt i det Himmelske og kunne se den enorme verdien det er i det å bli forfulgt, hånet og spottet for Jesu navns skyld. Ser vi på det som en stor verdi eller fører det bare til syting, klaging, ja vantro fremfor Gud?
Ser vi på det å lide Kristi vanære som noe større enn alle de jordiske ting og skatter vi omgås med til daglig? Hvis ikke så har vi ikke den troen som Moses hadde, for det var pga. hans tro dette ble skjenket ham.
Gjennom historien har dette ikke bare skjedd Moses, men apostlene og utallige kristne etter den tid og de har frydet seg i det å lide Kristi vanære. Vi må heller være villige til å lide ondt sammen med Guds folk, slik Moses valgte, isteden for å ha en kortvarig nytelse av synden (Hebr.11:25). Er det slik med oss? Hvordan klarte Moses det? Jo, han så fram til lønnen (v.26), belønningen som bibelkommentaren benevner det. Dette håpet var Jesus for både Paulus og Timoteus (1.Tim.1:1) og jeg håper at dette håpet, og lønnen først og fremst vil være Jesus for alle oss som tror. Rom. 8:20 sier at Gud la skapningen under forgjengelighet men med håp. Kanskje det er frelsen i Jesus Kristus det siktes til her? Da er det i hvert fall snakk om et håp, selv om vi senere ser at det mest sannsynlig er snakk om den endelige forløsningen da vi vil bli kvitt hele vår syndige natur.
Ordet ”elpizô” som er oversatt med håp, kan også bety ”å stole på”. Troen er altså en full tillit til det en stoler på, og hvem andre enn Jesus skal vi stole på? Jesus er Den som fortjener vår fulle og hele tillitt! Dette håpet og denne tilliten hadde Moses fra gammelt av og den kan vi også ha.

Troen er også overbevisning om det en ikke ser. Tenk å kunne være 100% overbevist om at Jesus er Veien, Sannheten og Livet. Tenk å kunne være 100% overbevist om at Gud har skapt universet og den jorden vi lever på. Tenk å kunne være 100% sikker på at Bibelen er Guds enestående Ord til mennesket. Ingen av disse tingene kan vi tydelig se med vårt fysiske øye, men den troen som Gud gir oss skaper en slik overbevisning som ingenting annet kan skape i oss. Jesus sa også til tvileren Tomas at salige er de som ikke har sett, og likevel tror. Man trenger ikke se for å tro slik verden vil ha oss til å tro, men Guds gave er en overbevisende tro skjenket ned i våre hjerter. Fortsettelse følger...

8. feb. 2012

Guds Hellige Tempel - Studier i Profeten Haggai

Jeg tenkte jeg skulle legge ut studiene jeg har gjort i Profeten Haggai og håper at det kan bli til nyttig undervisning og velsignelse for de som skulle vært interessert. Innlegget er i utgangspunktet et prekenutkast jeg har skrevet men som jeg nå mer eller mindre har redigert og tilpasset bloggen. Håper akkurat du orker å pløye gjennom selvom dette er et av de lengste innlegg jeg har lagt ut her. God reise i Profeten Haggais verden.

Jeg vil gjerne introdusere hele innlegget med kommentarer av noen vers i Johannes evangeliet:
«Da tok jødene til motmæle og sa til Ham: "Hvilket tegn viser Du oss, siden Du gjør dette?" Jesus svarte og sa til dem: "Ødelegg dette templet, og på tre dager skal Jeg reise det opp." Da sa jødene: "Det har tatt førtiseks år å bygge dette templet, og Du vil reise det opp på tre dager?" Men Han talte om Sitt legemes tempel.» (Joh 2:18-21)
Her taler Jesus om sin død og oppstandelse. Da ville det som i den gamle pakt var viktig, nemlig det ytre tempel bli helt uviktig. Det som betyr noe i den nye pakt er det templet Gud har skapt i oss ved Sin Hellige Ånd. Nå er det dette templet som bør renses og ikke være en røverhule.

Ut ifra dette templet skal en velduft stige opp, fra det aller helligste. Dette templet representerer alt det Jesus har gjort. Dette templet representerer verket på Golgata, som igjen er et resultat av det liv Han levde, som vi også kan få del i ved korsfestelsen av vår syndige natur(kjødet), som igjen har blitt korsfestet med Kristus(Gal.2:20) og det nye oppstandelseslivet som Jesus da kan leve i oss.

Ytre templer/kirkebygg i dag har allikevel en ting felles med vårt indre tempel.
Begge deler trengs å vedlikeholdes. Hvis ikke Nidarosdomen eller disse store kirkebygningene rundt om i verden hadde blitt vedlikeholdt så hadde mange av dem ligget i ruiner i dag.
Hvis møtelokalet der vi til vanlig går på møter ikke hadde blitt vedlikeholdt hadde det kanskje ligget i ruiner i dag og vært et rottehus istedenfor et hus der troende kan komme sammen.
Slik er det med vårt indre tempel som Gud har skapt inne i oss. For vårt legeme er et tempel for den Hellige Ånd (1.Kor. 6:19). Hvor mye viktigere er det ikke å vedlikeholde dette templet?

Jeg har på følelsen av at mange troendes templer i dag ligger litt i ruiner. At de ikke har latt templet bli vedlikeholdt slik Guds sterke lengsel er. Når tempelet vårt blir vedlikeholdt, da først kan Gud åpenbare seg med vekkelse i vårt liv. Denne vedlikeholdingen vil da føre til mer hellighet, renhet og Jesusfokus i vårt liv fremfor Gud.

For å bevege oss til hoveddelen i studiet så kan vi lese om et tempel som Gud hadde befalt jødene at skulle bygges, men som fortsatt etter 16 år lå i ruiner. De hadde så vidt begynt og så mistet fokuset og vendt seg til sine egne hus, som kan være et bilde på ”jeg, meg og mitt”, eller selvopptatthet.

La oss ta for oss de sentrale versene (Haggai 1:2-14) i det budskapet som har ligget på mitt hjerte:
v.2 «Så sier hærskarenes Herre: Dette folket sier: "Tiden er ennå ikke kommet, tiden da Herrens hus skal bygges.»
Vi kan stille oss selv spørsmålet om vi har tenkt at det enda ikke er tid for oss å studere Guds Ord og søke Ham, og la Herrens hus, templet bli bygd i oss. Men vi bør vite at 1.Kor. 3:16-17 sier: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?» Vi må la Gud få bygge/vedlikeholde templet i oss ved Sin Ånd. I den nye pakt er det Gud som bygger templet, i den gamle pakt var det mennesker, hvor mye mer skal vi ikke la Gud bygge den i dag, og innse at det faktisk er på tide? Men vi er ofte altfor sta!
v.3-4 «Da kom Herrens ord ved profeten Haggai, og det lød slik: Er det tid for dere å bo i deres bordkledde hus (fullført med tak), mens dette huset (templet) ligger i ruiner?»
Herrens tempel lå i ruiner. Hvordan er det med oss? Ligger Herrens tempel i ruiner i vårt liv, er vi mer opptatte av våre bordkledde hus, vårt eget, jeg meg og mitt før vi får tid til å bygge på Herrens tempel i oss? Bygges ikke Herrens tempel i meg så blir det heller ikke noe vekkelse i meg og da kan vi ikke forvente det rundt oss heller. Vi tenker ofte vekkelse i det ytre, og ja når en vid vekkelse begynner så vil det skje ting i det ytre. Men vekkelse skjer først og fremst i det indre. Vårt indre fokus må være på Jesus som er hovedhjørnesteinen og den som har fullført templet ved sin død og oppstandelse.

Nå vil jeg ta for meg fem interessante punkter som Profeten Haggai tar fram i det neste verset, og som jeg til stadig kan kjenne på at er aktuelt for at templet skal kunne bli bygget i mitt liv. Disse punktene kan også være en pekepinn på hva som vil kunne kjennetegne et åndelig tempel i ruiner.
v.5 «Derfor sier hærskarenes Herre: Legg dere på hjertet hvordan det går dere! Dere har sådd mye, men høster lite. Dere spiser, men blir ikke mette. Dere drikker, men blir ikke utørste! Dere kler dere, men ingen blir varm. Den som får lønn som leiekar, legger lønnen i en pung med huller i.»
1. Vi sår, men høster lite, dvs. vi ber kanskje for ufrelste men nesten ingen blir frelst. Vi står på og prøver å få folk frelst, men det skjer lite. Vi sår inn penger til store arrangementer som skal få folk til å strømme på, men ingen stor forandring skjer. En av grunnene, tror jeg, kan være at det ofte er mangel på vekkelse i vårt liv. Kanskje det var en tid vi trodde bønnemøter var svaret? Den tid har jeg levd i. Men fant etter hvert ut at bønnemøter i seg selv ikke var svaret. Etter hvert når jeg har lest litt om store Guds menn i gamle dager, så har jeg innsett at bønn var svaret, ikke først og fremst bønnemøter. Denne bønn kom fra et liv som var tent i brann av Gud, der templet for Herren ble vedlikeholdt. Mitt store ønske er at denne bønnens ånd skal få en enda større plass inne i mitt tempel.

2. Vi spiser men blir ikke mette, vi får altså åndelig mat men enda blir vi ikke helt åndelig mette. Tenk å gå rundt halvsulten/mett uten å bli helt mettet, vi får kanskje mat på møtene, men vi ønsker sjelden eller aldri å gå ned i maten selv, til selveste matgiveren som er Jesus. Vi må lære å spise selv. I dag tror jeg det er mange kristne som sitter på møter og hører, ja de blir matet, men de har enda ikke lært å spise selv av Ordet. For i Bibelen er det ekte mat, og der kan vi spise hver dag.
La oss ikke bare høre på prekener og gå på møter men la oss gå selv til Ordet, til selveste Matkilden, selveste Matgiveren som vil lære oss å spise maten, tygge maten, fordøye maten, og gi oss en vitaminrik og balansert kost.
Det er absolutt ikke noe galt i seg selv å gå på møter, å høre på prekener og sånn, men da kan det være lett å få i seg ganske så ensidig kost. Ja, vi kan kanskje klare å leve på det en viss tid og vi kan kanskje klare å leve av brød og bananer en viss tid, men etter hvert vil vi merke at alt ikke er som det skal, at vi ikke får inn alle de vitaminene og mineralene vi trenger. Jeg merket en slik ubalanse i mitt åndelige liv, og jeg spurte som Peter i Joh 6:68 «Herre, hvem skal vi gå til?» Svaret er Jesus Kristus. Han kan vi alltid gå til for å få bedre balanse i kostholdet. Ikke bare gå til, men bli hos!
Må Ordet bli Kristus i vårt liv. Da vil vi ikke sulte. Jesus sier i Joh. 6:35 «Jeg er livets brød. Den som kommer til Meg, skal aldri sulte.»
Hvorfor var menneskene enda ikke mettet? Jo templet lå enda i ruiner, Gud fikk ikke åpenbart seg slik Han ville. Konklusjonen er at vi må spise sunt og templet vil bygges sakte men sikkert.

3. Vi drikker, men er fortsatt tørste. Jesus forstetter i Joh. 6:35 «Og den som tror på Meg, skal aldri noen sinne tørste.» Legger vi hele vår lit til Jesus? Vann er ofte et bilde på den Hellige Ånd. Vi får kanskje litt av den Hellige Ånd her og der, men ikke de helt store dosene. Men det er godt det Jesus har lovt oss i Joh 7:38 «Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.»

Tenk deg tilbake til Jesu tid, var det ikke stor forskjell å bo på et sted med én brønn og et sted med strømmer/elver med levende vann? Hvis du hadde en brønn så måtte du sikkert gå et stykke for å hente vann og så måtte man kanskje fire ned en bøtte for å fylle opp og dra den opp igjen, og når man hadde fylt opp bøtten og fått slukket sin egen tørst så gikk man kanskje hjem igjen, og så var man sikkert tørst etter den lange gåturen og vannet varte vel ikke så lenge før man igjen måtte ta seg en gåtur for å hente enda mer vann. Kan hende jeg setter dette litt på spissen, men det kommer kanskje tydeligere frem i mange av dagens u-land. Kontrasten kommer når man har strømmer/elver av rennende vann ved huset sitt. Da har man vann i haugevis som nesten umulig kan tørke ut, i motsetning til en brønn man ofte måtte gå til.

Salme 42:2 sier «Som hjorten stønner etter rennende vann, slik lengter min sjel etter Deg, Gud» Er vår lengsel slik at den søker etter Guds rennende vann og ikke bare brønner som fort kan tørke ut. La oss oppleve, tørste og drikke mer av disse rennende vannene.

4. Vi kler oss men blir ikke varme. Hva har gått galt her? La oss ta for oss et Ord som kan gi oss varme: Rom 13:14 «Men ikle dere Herren Jesus Kristus, og ikke plei kjødet slik at lystene vekkes.» De som blir beskrevet i Haggai begynte bra men så forlot de templet i ruiner og vendte til sitt eget. Dette minnet meg også om det Paulus skriver i Gal 3:3 «Er dere så store dårer? Etter å ha begynt i Ånden, vil dere nå fullføre i kjødet?»

La oss ikle oss Jesus, og ikke utsette oss for ting som vekker lystene våre slik at vi til slutt faller i synd. Lystene er dømt til å vekkes når vi vender oss til vårt eget isteden for Jesus og det Himmelske. Hvis vi kan ikle oss Jesus, vil Han holde oss varme. Men pleier vi kjødet med dårlige filmer, usunt lesestoff, dårlig musikk og lignende så får ikke Jesu kledning den effekten den er ment til å ha.

5. Lønnen vår faller ut av lommeboken vår. Pengene i dette tilfellet kan være bilde på noe verdifullt, og i den Nye Pakt er det Ordet som er verdifullt. Matt 7:6 formaner oss: «Gi ikke det hellige til hundene! Kast heller ikke perlene deres til svin!»
Det kan ofte være sånn at vi er på møte og får noen veldig gode ord og så litt etter møtet glemmer vi Ordene. Samme med lesingen av Ordet, vi leser i Guds Ord og så dagen etter har vi glemt hva vi leste. Har det vært hull lommeboken vår? Er det noe som lekker? Eller har det vært slik at det er en preken du husker i lange tider, som har fått gjort et verk i deg, eller et bibelord du har lest som har fått gjøre sin virkning i deg slik at du husker det? Da er det et godt tegn på at lommeboken har vært tett!

Hvis det er Ordet som lekker så bør vi ransake oss selv, be Gud om å tette hullene i lommeboken slik at Ordet kan bli bevart. Dette siste punktet oppsumerer også alt: Lommeboken bør være tett hvis vi skal få penger til såkorn til vår høst slik at høsten kan bli større, mat slik at vi kan bli mettet, vann slik at vi ikke skal tørste og klær slik at vi ikke skal fryse. Selve Ordet som er Jesus Kristus, det hellige og verdifulle, er svaret på alle disse punktene. Mangler vi Ham, mangler vi alt det andre!

Hvordan skal vi så bevare Ordet? Luk 2:19 «Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte.» La oss ta vare på Ordet og grunne på det, det er en god måte å la Ordet bli og vokse. Når Maria gjorde dette så vokste Jesus i hennes morsliv! Kan vi se det slik i vårt åndelige liv, at når vi tar vare på Ordet så vokser Jesus i oss og templet blir bevart?

La oss så gå videre i Haggai og se hvordan det utvikler seg:
v.7-8 «Så sier hærskarenes Herre: Legg dere på hjertet hvordan det går dere! Gå opp i fjellet, hent ned tømmer og bygg huset (templet), så Jeg kan ha behag i det og herliggjøre Meg, sier Herren.»
Den vanlige måten i GT var at Gud herligjorde seg for folket i templet, i det aller helligste vel og merke. Tenk Gud ønsker virkelig at vårt tempel skal bli bygget på og ikke ligge i ruiner. Hvorfor? Jeg tror Gud er desperat etter å herliggjøre Seg i Hans tempel i oss, for oss og gjennom oss! Hvorfor er Han så desperat? Jo Han ønsker virkelig å vise oss mer av sin elskede sønn Jesus Kristus, for Han er Veien, Sannheten og Livet og får vi tak i Ham så står det hva som vil skje med hele tempelet: Ef.2:21 «I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren.»

La oss se at Jesus er svaret på alle ting. La oss innse at det er Ham vi trenger mer av, det er Ham vi virkelig trenger å bøye oss for. Det er Jesus som er kilden til vekkelse i våre liv og i ikke-kristnes liv, men først og fremst i mitt liv. Det er så lett å se etter vekkelse hos andre når det mangler det i ens eget liv.
v.9-10 «Dere ventet så mye, men se, det ble så lite. Da dere tok det i hus, blåste Jeg det bort. Hvorfor? sier hærskarenes Herre. Fordi Mitt hus ligger i ruiner, mens hver eneste en av dere har det travelt med sitt eget hus, Derfor holder himmelen over dere doggen tilbake, og jorden holder tilbake sin grøde.»
Disse vers har talt virkelig til meg! Når jeg holder meg til meg og mitt eget så holder han doggen tilbake. Ja, vi kan vente og vente og det kan bli så lite, hvis det ikke skjer noe i oss først.
Klag 3:40 «La oss ransake våre veier og granske dem, og vende tilbake til Herren!»
Ja la oss ransake oss selv og se om vi har mistet interessen til Guds hus i oss.
v.11 «For Jeg kalte på tørke over landet, fjellene, kornet, mosten, oljen og over markens grøde, over mennesker og husdyr og over alt deres henders arbeid.»
Hvordan kan en god Gud kalle på tørke hos sitt folk? Jo fordi Han elsker sitt folk, den Han elsker tukter Han (Hebr.12:6) for at vi skal innse hvor alvorlig situasjonen er, at det er på tide å ransake seg selv og vende om til Herren igjen. Føler vi det er slik tørke i vårt liv? Legg det livet i Guds hender, og la Ham få herliggjøre Jesus Kristus i deg igjen.
v.12-13 «Serubabel, Sjealtiels sønn, og ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og hele resten av folket hørte da på Herren sin Guds røst, og på profeten Haggais ord, fordi Herren deres Gud hadde sendt ham. Folket fryktet Herren. Haggai, Herrens sendebud, talte da Herrens budskap til folket og sa: "Jeg er med dere, sier Herren."»
Hører vi og er lydige mot Herren vår Guds røst, da vil vi få ekte Gudsfrykt, slik som det står her at «folket fryktet Herren» og da kan vi høre Gud tale til oss slik Han gjorde gjennom Haggai: «Jeg er med dere, sier Herren».

2 Krøn 15:2 «Herren er med dere når dere er med Ham. Hvis dere søker Ham, skal Han la seg finne av dere. Men hvis dere forlater Ham, skal Han forlate dere.»
v.14 «Serubabel, Sjealtiels sønn, stattholderen i Juda, og ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og hele resten av folket ble alle oppmuntret i ånden av Herren. De kom og arbeidet på huset til hærskarenes Herre, sin Gud.»
Når vi hører Herrens røst og er lydige mot den så vil vi alle bli oppmuntret i ånden av Herren. Gud ønsker av hele sitt hjerte å oppmuntre deg og meg.
Er det slik at vi bare bygger Guds hus når vi blir oppmuntret på møter? Eller fører denne oppmuntringen til at vi dykker ned i Guds ord i vår travle hverdag og bygger videre? Eller går vi tilbake til våre bordkledde hus?
Hag 2:3, 6-9 «Hvem blant dere som er igjen, er det som så dette huset i sin første herlighet? (Salomos tempel) Hva synes dere om det nå? Er ikke dette som ingenting i deres øyne sammenlignet med det forrige?»

«For så sier hærskarenes Herre: Enda en gang, om en kort stund, skal Jeg ryste himmel og jord, havet og det tørre land. Jeg skal ryste alle folkeslagene, og de skal komme til alle folkeslagenes lengsel, og Jeg skal fylle dette huset med herlighet, sier hærskarenes Herre. Sølvet er Mitt, og gullet er Mitt, sier hærskarenes Herre. Herligheten til dette siste huset (templet sammenlignet med Messias komme) skal bli større enn det første, sier hærskarenes Herre. På dette stedet skal Jeg gi fred, sier hærskarenes Herre.»
Jesus kom for å opprette denne Nye Pakt, templet i oss. I GT så bygde de med hender, sleit seg sikkert halvt i hjel, men ble ikke helt ferdige. La oss slutte å slite oss i hjel av oss selv og la oss få dette nye templet i Kristus senket ned i våre hjerter, dette templet som hovedsakelig Han skal bygge i oss. Og tenk nøye på dette fantastiske løftet av Herren i vers 9: «På dette stedet skal jeg gi fred» Vi skal oppleve en fred som ikke denne verden kan gi, uansett hva omstendighetene forteller oss eller om oss så kan ingenting rokke denne freden.

1 Kor 3:11 «For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus»

Templets grunnvoll må være Jesus Kristus og starter på Golgata og utgår derfra! Alt må være bygd på Ham, i Ham og ut ifra Ham. Vi kan ikke bygge på templet hvis Kristus ikke er vår grunnvoll. Byggingen går ut på hvordan vi fordøyer det vi leser og tar det til oss og hvor mye vi lar Kristus vokse i oss under byggeprosessen. Alt må være justert og bygd slik at det passer til grunnvollen. Merker vi noe gærnt i byggeprosessen så må vi få revet det ned og få ordnet opp idet.

Slik er det med synd, synder vi så vil det merkes på byggingen av tempelet. Kanskje det blir en skjevhet et eller annet sted, da er det best å rette på det med engang, og det gjøres med omvendelse og tilgivelse fra Gud, og eventuelt andre mennesker som man har noe imot. Venter vi med det så vil det bli et ustabilt tempel og vanskelig å rettes på ved en senere anledning og freden din vil ikke være fullkommen. Men tar vi et oppgjør med denne skeivheten med engang, så rives det som ikke er bra ned og så startes byggingen som om du ikke hadde gjort noe gærnt. Slik er Gud, Han ønsker ikke å komme våre synder i hu.

2 Sam 22:7 «I min trengsel kalte jeg på Herren og ropte til min Gud. Fra sitt tempel hørte Han min røst, og mitt rop nådde Hans ører.»

Ja hvor er Guds tempel? Jo, den er i oss! I den Gamle Pakt var den ikke der, og da var Gudsforholdet mye lenger borte, men i Kristus så har vi templet i oss og vi er dette Guds tempel. Da kan vi påkalle Herrens navn, Jesus Kristus, og Han vil være nådig med oss. Han har medynk med det vi går gjennom, og ønsker å sette oss fri fra synd, frykt, angst, depresjoner og lignende. Vi kan ofte tenke oss at det er så lang vei opp til Gud og at Han er så langt borte. Men det er godt å vite at Han bor i deg, og at du er Hans tempel, og det er ikke lange veien til Gud. Tenk veien er kortere til Gud nå enn den var mellom disiplene og Jesus når Jesus enda levde på jorden.
Det viktigste er å la Jesus Kristus være grunnvollen på bygningen, hvis ikke, så bygger vi forgjeves. La oss bygge i tro og tillitt til Jesus Kristus. Han vil gi oss styrke og kraft!

Avslutningsvis kan vi oppmuntre oss med følgende fra Haggai:
Hag 2:18-19 «Legg dere dette på hjertet fra i dag og framover, fra den tjuefjerde dagen i den niende måneden, fra den dagen da grunnvollen til Herrens tempel ble lagt, legg dere dette på hjertet: Er det fremdeles såkorn på låven? Hittil har verken vintreet, fikentreet, granatepletreet eller oliventreet båret frukt. Men fra denne dagen skal Jeg velsigne deg.»
La denne dagen bli den dagen Herren kan velsigne deg! Da skal vi bære frukt som er mye bedre enn jordisk frukt, nemlig Åndens frukt (Gal 5:22-23) «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» Hvilken velsignelse!