Har tenkt endel på selvstendighet i kristenlivet. Hvor viktig det egentlig er. Det er så lett for kristne idag å sammenligne seg med hverandre. Man prøver på en måte å utfylle hverandre ved å imitere hverandres kristenliv. Jeg tror dette fort kan bli en felle som vi bør være på vakt for og som kan være med å ødelegge vårt liv med Jesus. Det er så lett å lure på hva som er synd og hva som ikke er det, hva man bør gjøre og hva man ikke bør gjøre, hvor langt man kan gå før man har gått for langt osv. Kanskje du kjenner deg igjen. Det stopper ikke der, men når man lurer på dette så er det en del kristne idag som ser på sidemann etter svar. Man tenker da at "den personen er jo frelst og såpass åndelig når han preker og han sier det og det som er så bra, og da skader det jo ikke meg å ha det samme språkbruket den personen har eller gjøre det og det som den personen gjør." For en felle vi kan falle i ved å sammenligne oss med andre kristne etter svar på ting, eller gode unskyldninger til å gjøre og si ting som egentlig ikke er så bra. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er feil å spørre sine medkristne om råd på Veien, men det jeg sikter til er mer det med å tilpasse seg nivået andre kristne lever på og føle seg tilfreds der. Slik var det mer eller mindre med meg en tid før Gud viste meg en klarere, renere og mer selvstendig vei i Ham. Hvem skal vi da sammenligne oss med? Hvordan kan vi vite hva som er Guds vei?
"...Det står fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner..." (Rom.3:4)
Vi må vite at menneskene opprinnelig er løgnere og kan til og med lyve med sin livstil. Så når vi ser på et menneske og dets vandring så vil det for mange være lett å tenke på det mest åndelige den personen har prestert for så å finne det minst åndelige å sammenligne seg selv med i den personens liv for da å ha et par unskyldninger for at det og det er greit å si eller gjøre. Selvom vi er kristne så er vi ikke helt perfekte som mennesker og derfor dårlige kanditater å bli sammenlignet med. Vi er ikke kalt til å sammenligne oss med hverandre, for alt vi vet, så kan den personen bare være en hykler som bruker kristennavnet uten å egentlig være det, eller at den personen enda ikke har kommet så langt med Gud i vandringen at han/hun har blitt kvitt forskjellige uvaner og synder. MEN det jeg prøver å sikte til er at vi bør stadig sammenligne oss med Jesus, som er selve Sannheten (Joh.15:6), for da ser vi at vi stadig kommer til kort. Da får vi se hvilke områder vi trenger nåde og kraft på for å bli mer og mer dannet lik Ham som er vår frelser og redningsmann!
Føler vi oss komfortable og tilfredse i vårt kristenliv så er det stor sannsynlighet for at vi har sammenlignet oss med andre og funnet noen smutthull og unskyldninger for å få tilfredstilt vårt eget kjød (vårt ego) isteden for Guds vilje i vårt liv. Når vi har det slik i vårt kristenliv så har vi ikke lenger en hunger og tørst etter å bli dannet mer lik Jesus! Har du mistet den hungeren og tørsten og innser nå at du virkelig trenger Ham, så vend om til Jesus av hele ditt hjerte så vil Han dele Sitt brød og Sitt levende vann med deg og fornye ditt indre!
En annen grøft vi kan gå i er å sammenligne oss med de som ikke har kommet like langt som oss og se ned på dem, når vi da gjør dette så er vi med engang lavere nede enn den vi ser ned på. La oss kvitte oss med denne stoltheten som så lett ønsker å fange oss, og istedenfor sammenligne oss med Jesus Kristus, for da vil vi ALLTID komme til kort, uansett hvor langt vi har kommet i vandringen med Ham. Når vi har Golgataverket malet for våre øyne så vil vi aldri se ned på eller sammenligne oss med andre enn Jesus Kristus! For sammenligner vi oss med Ham så kan vi også trøste oss i at Han aldri vil se ned på oss, men stadig være der for oss og styrke oss, hjelpe oss, lede oss, fylle oss og leve igjennom oss. For en nåde!
