Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 8 - Abrahams lydighet ved tro

v.8 ”Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få som arv. Og han drog ut, uten å vite hvor han kom.”

Det som er fint med denne studien er at det passer bra å ta vers for vers selv om flere vers kan handle om samme person. Sammenhengen finner man ofte i det Gamle Testamentet. I dette tilfellet handler noen av de følgende versene om Abraham, en av de aller fremste trosheltene i bibelhistorien. Abraham var mannen Gud utvalgte og lot all Sin velsignelse utgå fra og som til slutt endte med Kristus der alle de som tror etter det kan bli medarvinger (Ef.3:6) i denne Abrahams velsignelse.

Vi ser nok engang hvordan troen er nødvendig i vår vandring med Gud. I dettet tilfellet var Abraham lydig ved tro. Er vi lydige uten tro så fører det til loviskhet og selvstrev, men er vi lydige i tro så fører det til en velduft fremfor Herren.
1.Mosebok 13 tar for seg historien om Abraham som mottar Kanaans land som arv for sitt folk. La oss se hva som skjedde før Gud åpenbarte løfteslandet for Abraham. I vers 4 ser vi hvordan han først påkalte Herrens navn. Merk deg, han påkalte Herren først i situasjonen han var i. Etter på følger situasjonen der Lot og Abraham må skille sine veier pga. at landet de begge bodde i for øyeblikket ikke kunne livnære begges buskap. Dermed oppstod det en krangel mellom Abrahams buskap og gjeterne for Lots buskap. Mest sannsynlig hadde ikke de søkt Herren i saken slik Abraham hadde. La oss merke oss da at Abraham bryter inn, etter å ha tilbrakt tid i Herrens åsyn og sier i 1.Mos. 13:8 "Jeg ber deg, la det ikke være strid mellom deg og meg, og mellom dine gjetere og mine gjetere. For vi er brødre.” Her ønsker Abraham ikke strid. Gud ønsker ikke stridigheter mellom brødre, og stridigheter oppstår ofte når man ikke har søkt Gud først. Guddommelige løsninger oppstår enda sjeldnere når man ikke har søkt Gud først.

Det første Gud talte til Abraham tror jeg var at han skulle formidle til Lot og si ”la det ikke være strid mellom deg og meg(…)”(v.8). Det andre Gud talte til Abraham var å be ham om å la Lot velge først hvor han ville bo, stikk i strid med menneskelig sunn fornuft for en som skal lede et stort folk. Abraham er lydig og lar Lot velge først og muligheten til å velge det som i menneskets øyne ser vakrest og mest livgivende ut. Har vi en slik holdning til trossøsken rundt oss i en situasjon som kan arte seg til å bli en strid og kanskje allerede er det? Kan vi ha tro til Gud at Han i vår lydighet og ydmykhet gir oss det som er best for oss selv om det ikke ser slik ut i de valg vi tar i menneskers øyne der og da. Det var et ydmykt valg Abraham tok når han lot Lot velge først, men ved tro var han lydig mot Gud. Vi ser så hvordan Lot var opptatt av det som menneskets øyne ofte trakter etter, nemlig det beste og mest livgivende sted for seg selv (1.Mos.13:10-11). Vi ser hvordan dette endte til slutt da Gud ødela Sodoma og Gomorra pga. synd og seksuel umoral. Etter at Abraham og Lot hadde skilt lag så fikk Gud Abraham for seg selv og fortalte ham litt om Kanaans land og hvilke planer Gud hadde for Sitt folk og landet, noe Lot ikke fikk innblikk i siden han fulgte øynenes lyst. Her kan vi lære oss to viktige poenger. Det som ofte ser lokkende og forfriskende ut i menneskers øyne vil ofte føre til synd og umoral, Lot hadde ikke søkt Herren og endte i Sodoma og Gomorra. Det som ikke ser like lokkende ut der og da fører ofte til velsignelse når man har søkt Gud først, Abraham hadde søkt Herren og Kanaans land ble til slutt et sted der det fløt av melk og honning og var rene paradiset i forhold til det Lot valgte.

Budskapet her er at man bør søke Gud først, og være lydig mot de ord Gud taler og viser en, selv om det kan gå imot menneskelig sunn fornuft. Velger vi veien som fører til synd, umoral og urettferdighet vil vi kanskje få en kortvarig glede, en slags der og da tilfredsstillelse og gå glipp av de ord Gud ønsker å tale til oss, mens Abrahams valg førte til velsignelse, selv om det etter Abrahams død måtte en trelldomstid til for at landet til slutt fullt og helt ble skjenket Israels folk.

Vi er alle kalt av Gud og vi er alle Guds arvinger i Kristus (Gal.4:7). La oss gå mot denne arven i troens lydighet slik Abraham gjorde.

Videre står det at han drog ut, uten å vite hvor han kom. Han fikk noen hint i slutten av kapittel 11 og litt senere ved en profeti Gud gav ham om en trelldomsperiode for Israels folk, og at de så ville vende tilbake (1.Mos.15:13-16). Her siktes det til trelldommen i Egypt og til slutt utgangen derfra og så løftet om Kanaans land som Herren hadde beredt for sitt folk. Stort sett mer fikk ikke Abraham vite. Slik er det med troen. Vi vet ikke helt hvor det bærer hen, vi går litt i det usynlige, men Gud er med oss og gir oss bekreftelser underveis mens vi vandrer. Dette er en vesentlig del av det å vandre i tro, å vandre etter det usynlige som er evig, og ikke det synlige som er forgjengelig (2.Kor. 4:18 og 5:7). La oss velge den vei Abraham valgte. Har vi valgt den vei Lot valgte så har vi ved Guds nåde og overbærenhet enda mulighet å unnslippe Guds vrede over byene slik Lot unnslapp etter Abrahams sukk i bønn til Gud. Befinner vi oss i Sodoma eller Gomorra så bør vi vende om så fort som mulig for Gud har en bedre plan.

Studier i Hebreerbrevet - vers 7 - Noahs Gudsfrykt

v.7 ”Ved tro, etter å ha fått et guddommelig varsel om de ting som ennå ikke var synlige, bygde Noah i gudsfrykt en ark til frelse for sin husstand. Ved den fordømte han verden og ble arving til den rettferdighet som er av troen.”

Etter et ”pausevers” som tydeliggjør at uten tro er det umulig å være Gud til behag, så får vi fortsettelsen på troens egenskaper og det Gudvelbehagelige den resulterer i. I dette verset er det snakk om Gudsfrykt. Ordet som er brukt er ”eulabeomai”, dette ordet hentyder til ærefrykt, og en engelsk oversettelse bruker også ”being moved by the fear of God”.

Ved tro bygde Noah i Gudsfrykt en ark til frelse for sin familie. Vi får her en påminnelse om usynligheten ved troen, overbevisningen om det man ikke ser (v.1). Noah bygde selv om han ikke hadde sett vannflommen/dommen som skulle komme. Han trodde allikevel Gud!

Et viktig poeng vi kan se i verset er ordet ”etter”. Troen følger etter at Gud har talt, etter at Ordet har blitt forkynt, etter at vi har fått en guddommelig introduksjon til noe Gud ønsker i vårt liv. Troen kommer av forkynnelsen (Rom.10:17). Etter at vi har mottatt Guds Ord, så må vi handle med troen som er skapt i vårt liv til ting som enda ikke er synlige, slik Noah gjorde. Jesus sier ”Salige er de som ikke har sett, og likevel tror." (Joh 20:29). Troen er først og fremst noe man ikke ser, altså utgangspunktet i troen er med andre ord noe man ikke ser. Resultatene vil man kunne se, noe hele kapittel 11 i Hebreerbrevet vitner om. Men man vil bare kunne se det hvis man tar skritt i troen og lar den bli til en vandring med Gud. Noah var den andre personen, etter Enok, som det står om at vandret med Gud (1.Mos.6:9).

Resultatet blir i henhold til det Gud har forkynt og talt. I Noahs tilfelle fikk han beskjed om å bygge en ark, for Gud skulle utslette alt kjød (1.Mos.6:13). Noah visste at han måtte tro Gud på sitt ord, selv om han sikkert ble litt redd og forskrekket etter mottatt beskjed. Når Gud talte dette tok Noah i mot dette ordet i tro og når troen vant skikkelse og overbevisningen om at Gud virkelig kom til å holde sitt Ord var tilstede, så skapte dette en ekte Gudsfrykt i Noahs liv på dette området. Guds hellighet og hat mot synd og urettferdighet kom til syne gjennom det Guds Ord som ble talt til ham. Får vi en tro som fører til Gudsfrykt i vårt liv når vi blir konfrontert med Guds hellighet og hat mot synd og urettferdighet? Får vi samtidig et innblikk i Guds storhet og allmakt?

Får vi et virkelig kjærlighetsforhold til Ham i Gudsfrykten når vi ser hvordan Gud knuste sin enbårne sønn på Korset pga. all synd og urettferdighet? Troen på Golgataverket, Guds vrede over synden som falt på Kristus, bør gi oss en beundring og en Gudsfrykt over Gud og Hans vesen og kjærlighet. Dette er en Gudsfrykt som bør vokse ettersom troen vokser i vårt liv, for ettersom troen vokser vil vi få et dypere innblikk i hva som skjedde på korset, hvilken pris som ble betalt for vår synd og hva det innebærer for vårt liv. Det innebærer ikke bare renselse for synd, men et liv som skal få reflektere Kristus.

Noah fikk en virkelig ærefrykt for Gud. Han fikk vite at han og hans familie var rettferdige og ville unnslippe den store flommen som ville komme til å ramme hele jorden bortsett fra dem. Det er ikke rart at Gudsfrykten og denne ærefrykten sank seg over Noah når han fikk vite at han og familien hans var de eneste på kloden som fikk unnslippe vannflommen. Hadde ikke du fått det hvis du hadde vært i samme situasjon? Denne ærefrykt bør bli skapt i vårt liv når vi ser Golgataverket og at vi ved troen blir en av de få som får unnslippe den endelige dom som skal ramme hele jorden og de aller fleste mennesker som har levd på den. Skaper ikke dette en ærefrykt for Gud, at den lille familien av troende som vi er en del av skal bli reddet fra dommen som en gang skal ramme menneskene på jorden?

Her ser vi tydelige paralleller på Gudsfrykten troen på Guds Ord skapte hos Noah og den Gudsfrykt som troen vil skape i de som tror på Jesus og frelsesverket Hans.
Noah trodde og troen ble synlig til slutt selv om det sikkert gikk flere år før arken ble ferdig og vannflommen kom. Men flommen og dommen kom til slutt. Slik er det for oss i dag, troen vår er i det usynlige, men en dag vil vi se at Jesus vil dømme hele verden og vår tro vil komme fram i det synlige. Tross dette kan vår tro allerede bli synlig gjennom de egenskapene som bl.a. blir nevnt gjennom hele kapittel 11 i Hebreerbrevet.

Leser vi videre kan vi se at Noah ved troen sin dømte verden. Dommen falt over jorden og Guds vilje skjedde fordi Noah trodde. Ved tro kan vi fordømme verden, i den forstand at vi vet hva slags dom verden er på vei mot, og som vi er med på å varsle verden om for at flere skal få lov å komme inn i den troen som er i Kristus. Vi kan også ved tro fordømme verden i den påvirkning den ønsker å ha over oss. For når vi har kommet inn i frelsens rike så er vi ikke lenger av denne verden fordi Jesus har utvalgt oss ut av verden (Joh.15:19). I den forstand tror jeg at troen vår har fordømt verden og tatt et nødvendig oppgjør med den ved at Jesus har tatt oss ut av den slik Han sier i Johannes evangeliet. Denne klippefaste troen til Noah førte til at han ble arving for den rettferdighet som i dag er av troen.