Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 8 - Abrahams lydighet ved tro

v.8 ”Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få som arv. Og han drog ut, uten å vite hvor han kom.”

Det som er fint med denne studien er at det passer bra å ta vers for vers selv om flere vers kan handle om samme person. Sammenhengen finner man ofte i det Gamle Testamentet. I dette tilfellet handler noen av de følgende versene om Abraham, en av de aller fremste trosheltene i bibelhistorien. Abraham var mannen Gud utvalgte og lot all Sin velsignelse utgå fra og som til slutt endte med Kristus der alle de som tror etter det kan bli medarvinger (Ef.3:6) i denne Abrahams velsignelse.

Vi ser nok engang hvordan troen er nødvendig i vår vandring med Gud. I dettet tilfellet var Abraham lydig ved tro. Er vi lydige uten tro så fører det til loviskhet og selvstrev, men er vi lydige i tro så fører det til en velduft fremfor Herren.
1.Mosebok 13 tar for seg historien om Abraham som mottar Kanaans land som arv for sitt folk. La oss se hva som skjedde før Gud åpenbarte løfteslandet for Abraham. I vers 4 ser vi hvordan han først påkalte Herrens navn. Merk deg, han påkalte Herren først i situasjonen han var i. Etter på følger situasjonen der Lot og Abraham må skille sine veier pga. at landet de begge bodde i for øyeblikket ikke kunne livnære begges buskap. Dermed oppstod det en krangel mellom Abrahams buskap og gjeterne for Lots buskap. Mest sannsynlig hadde ikke de søkt Herren i saken slik Abraham hadde. La oss merke oss da at Abraham bryter inn, etter å ha tilbrakt tid i Herrens åsyn og sier i 1.Mos. 13:8 "Jeg ber deg, la det ikke være strid mellom deg og meg, og mellom dine gjetere og mine gjetere. For vi er brødre.” Her ønsker Abraham ikke strid. Gud ønsker ikke stridigheter mellom brødre, og stridigheter oppstår ofte når man ikke har søkt Gud først. Guddommelige løsninger oppstår enda sjeldnere når man ikke har søkt Gud først.

Det første Gud talte til Abraham tror jeg var at han skulle formidle til Lot og si ”la det ikke være strid mellom deg og meg(…)”(v.8). Det andre Gud talte til Abraham var å be ham om å la Lot velge først hvor han ville bo, stikk i strid med menneskelig sunn fornuft for en som skal lede et stort folk. Abraham er lydig og lar Lot velge først og muligheten til å velge det som i menneskets øyne ser vakrest og mest livgivende ut. Har vi en slik holdning til trossøsken rundt oss i en situasjon som kan arte seg til å bli en strid og kanskje allerede er det? Kan vi ha tro til Gud at Han i vår lydighet og ydmykhet gir oss det som er best for oss selv om det ikke ser slik ut i de valg vi tar i menneskers øyne der og da. Det var et ydmykt valg Abraham tok når han lot Lot velge først, men ved tro var han lydig mot Gud. Vi ser så hvordan Lot var opptatt av det som menneskets øyne ofte trakter etter, nemlig det beste og mest livgivende sted for seg selv (1.Mos.13:10-11). Vi ser hvordan dette endte til slutt da Gud ødela Sodoma og Gomorra pga. synd og seksuel umoral. Etter at Abraham og Lot hadde skilt lag så fikk Gud Abraham for seg selv og fortalte ham litt om Kanaans land og hvilke planer Gud hadde for Sitt folk og landet, noe Lot ikke fikk innblikk i siden han fulgte øynenes lyst. Her kan vi lære oss to viktige poenger. Det som ofte ser lokkende og forfriskende ut i menneskers øyne vil ofte føre til synd og umoral, Lot hadde ikke søkt Herren og endte i Sodoma og Gomorra. Det som ikke ser like lokkende ut der og da fører ofte til velsignelse når man har søkt Gud først, Abraham hadde søkt Herren og Kanaans land ble til slutt et sted der det fløt av melk og honning og var rene paradiset i forhold til det Lot valgte.

Budskapet her er at man bør søke Gud først, og være lydig mot de ord Gud taler og viser en, selv om det kan gå imot menneskelig sunn fornuft. Velger vi veien som fører til synd, umoral og urettferdighet vil vi kanskje få en kortvarig glede, en slags der og da tilfredsstillelse og gå glipp av de ord Gud ønsker å tale til oss, mens Abrahams valg førte til velsignelse, selv om det etter Abrahams død måtte en trelldomstid til for at landet til slutt fullt og helt ble skjenket Israels folk.

Vi er alle kalt av Gud og vi er alle Guds arvinger i Kristus (Gal.4:7). La oss gå mot denne arven i troens lydighet slik Abraham gjorde.

Videre står det at han drog ut, uten å vite hvor han kom. Han fikk noen hint i slutten av kapittel 11 og litt senere ved en profeti Gud gav ham om en trelldomsperiode for Israels folk, og at de så ville vende tilbake (1.Mos.15:13-16). Her siktes det til trelldommen i Egypt og til slutt utgangen derfra og så løftet om Kanaans land som Herren hadde beredt for sitt folk. Stort sett mer fikk ikke Abraham vite. Slik er det med troen. Vi vet ikke helt hvor det bærer hen, vi går litt i det usynlige, men Gud er med oss og gir oss bekreftelser underveis mens vi vandrer. Dette er en vesentlig del av det å vandre i tro, å vandre etter det usynlige som er evig, og ikke det synlige som er forgjengelig (2.Kor. 4:18 og 5:7). La oss velge den vei Abraham valgte. Har vi valgt den vei Lot valgte så har vi ved Guds nåde og overbærenhet enda mulighet å unnslippe Guds vrede over byene slik Lot unnslapp etter Abrahams sukk i bønn til Gud. Befinner vi oss i Sodoma eller Gomorra så bør vi vende om så fort som mulig for Gud har en bedre plan.