Dette verset kan vi dele opp i tre ”trosdeler”. For det første bar Abel fram for Gud ett offer i tro, for det andre ble han regnet rettferdig og ved det tredje så talte han ennå etter sin død.
v.4 ”Ved tro bar Abel fram for Gud et mye bedre offer enn Kain bar fram. Ved den fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig, idet Gud selv vitnet om gavene hans. Og ved den taler han ennå, selv om han er død.”
La oss se nærmere på offerdelen. Abel bar fram for Gud ett MYE bedre offer en Kain, et offer som var Gud til behag. Troen i våre liv vil føre til at vi kan være i stand til å ofre av tiden vi til vanlig kanskje hadde brukt på noe annet som hadde betydd mye for oss, og istedenfor bruke det på Gud og Hans rike. Men uten tro så hadde det ikke gått. Når vi får denne troen så kan vi ofre tid, og Gud vil se på det med velbehag.
Selv om det kanskje ikke rett ut er snakk om slik ofring i dette tilfellet, men ofring av det beste og førstefødte til Gud og et klart bilde som kan referere til Messias og det verket som ville skje noen tusen år senere i tid, nemlig Jesu offer for våre synder.
I dette tilfellet er det interessant å se at navnet Abel betyr sønn av Adam hvor Adam igjen betyr menneske, videre satt sammen blir dette sønn av mennesket, og omformulerer vi litt på rekkefølgen så blir betydningen menneskesønn. Dette er en god implikasjon til Jesus som flere ganger kalte seg selv for Menneskesønnen (Matt.8:20, 9:6, 10:23, 11:19 med mange flere vers).
Når Jesus kom var tiden for syndeoffer over når Jesus engang for alle og for alles synder ble det endelige offer på Golgata. Han ble dette MYE bedre offeret, og ikke et vanntroens offer som Kain, den førstefødte bar fram. Her ser vi også at Gud er ikke opptatt av hvor gammel man er, Gud var ikke opptatt av at Abel var født etter Kain eller av at Kain var eldst og dermed hadde en automatisk rett på sin side til å føre Guds ære videre. Dette ble faktisk Abels oppgave, men den oppgaven fikk han etter sin død når verset i hebreerne sier at ”ved den taler han ennå, selv om han er død”, noe vi skal komme nærmere tilbake til.
Kain var førstefødt, men Abel bar fram det førstefødte av sauekveen sin. Det er en vesentlig forskjell her. Gud var ikke opptatt av alder, men var mer opptatt av hva man valgte å ofre for Gud. Dette måtte da skje i tro og ikke i vantro, noe jeg regner med Kains offer ble brakt fram med. For uten tro er det umulig å være til behag for Gud (Hebr.11:6), og slik står det om offeret til Kain: ”Men på Kain og hans offer så han ikke med velbehag”. Ved dette kan vi se at offeret hans ble brakt fram i vanntro fremfor Gud!
Gud var altså ikke opptatt av at man var den førstefødte men at det som ble ofret var det førstefødte og det beste, slik vi ser det i historien om Kain og Abel i første Mosebok.
Som sagt er dette et bilde på Jesus som det beste og førstefødte offer som var uten synd, uten lyte, et lyteløst lam ført til slaktebenken. Et fint bilde på at Gud hadde en perfekt redningsplan i tankene allerede fra begynnelse.
Videre leser vi at ”Ved den fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig”. For et troens Ord! Gjennom dette soningsofferet på Golgata, som offeret til Abel er et bilde på så får vi tilgang til rettferdigheten som kommer av tro. Det var Abels tro Gud hadde behag i som ble vist ved hans offer. Det var ved tro han tilegnet seg rettferdigheten og det vitnesbyrdet som fulgte med.
Det er forskjell på å ofre noe for å bli godtatt av Gud, og det å være viss på at man ved tro allerede er godtatt av Gud for så med glede kunne ofre tid i sitt eget liv for å la Gud få den tiden Han fortjener.
Romerbrevet 12:1 formaner oss også til å framstille våre legemer som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. For det er vår åndelige gudstjeneste. Slike offer Har Gud velbehag i. Slik var det med Jesus også. Han hadde den største tro noe menneske har hatt og pga. denne tro ble verket Hans og legemet regnet som det mest velbehagelige offer noe menneske har gitt Gud. Det står i Jesaja 53:10 at det var Herrens velbehag å knuse Ham. Perfekt tro er lik et perfekt offer.
Videre leser vi ”…i det Gud selv vitnet om gavene hans”. Vi kan se at Gud ble menneske i Jesus og Gud bruker Jesu offer som et videre vitnebyrd og bilde av de gaver Abel bar fram av sitt førstefødte fra saueflokken. Slik kan vi tro Gud inspirerte forfatteren av Hebreerbrevet til å skrive det.
Golgataverket er ikke bare et offer for oss, men et eksempel på Guds vrede og hevn over synd, og synd som andre har begått overfor oss. Kan vi la våre rop til Gud, etter urettferdig behandling og ting andre har syndet mot oss med, bli slike Abels rop til Gud og dermed la det bli en del av Kristi soningsverk og la det hvile i fred der? Eller skal vi med nagler og klør la rettferdighet skje fyllest med onde tanker mot denne vår neste som har syndet mot oss, eller skal vi la Jesu fullkomne rettferdighetsverk på Golgata få ta hånd om dette. Jeg håper vi velger det siste. Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod og hevnen hører Herren til!
En annen ting den siste delen av verset i Hebreerbrevet kan tale til oss om er når troen vår fører til et liv med et godt vitnesbyrd så vil dette livet tale selv etter en fysisk død. Dette kan vi se hos mange Gudfryktige mennesker som har levd opp igjennom kirke og vekkelseshistorien. De har vært til stor velsignelse etter sin død og deres liv taler enda selv om de er døde!
Allikevel, først og fremst, bør Jesu død tale om det livet Han levde på jorden, selv om Han tross alt er oppstanden, hvor mye mer bør ikke livet Hans tale da! ”Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare alene igjen. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.” (Joh 12:24)
Som konklusjon kan vi spørre oss selv om vår tro fører til at legemet vårt blir et velbehagelig offer, hellig og velbehagelig for Gud (Rom.12:1)? Fører vår tro til et vitnesbyrd om at vi er rettferdiggjort? Kan vår tro være med å tale selv etter vår død? Dette er noen punkter verdt å søke og be Gud om å gi en mer tro over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar