Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 5 - Enoks tro og vandring med Gud

v.5 ”Ved tro ble Enok tatt bort, så han ikke skulle se døden. Og han ble ikke funnet, for Gud hadde tatt ham bort. For før han ble tatt bort, hadde han fått det vitnesbyrdet at han var til behag for Gud.”

Det er ikke skrevet mye om Enok i Bibelen. Det vi finner om ham finner vi hovedsakelig i 1.Mosebok 5:19-24. Det vi vet er at han var far til Metusalem som er den eldste personen nevnt i Bibelen og at han vandret med Gud, spesielt de siste tre hundre årene av sitt liv, og at han ble tatt bort av Gud, for Gud hentet ham (1.Mos.5:24). I Judas brev ser vi også en profeti han kom med.

I vers 5 i Hebreerbrevet finner vi ut hvorfor han ble tatt bort, så han ikke skulle se døden. De fleste hadde sikkert svart fordi han vandret med Gud, og det kan delvis stemme, men det var ikke først og fremst derfor. Man bør dermed gå mer grunnleggende til verks og se hva som var den egentlige grunnen. Vers 5 i Hebreerbrevet 11 forteller oss klart og tydelig at det var troen hans som var hovedgrunnen til at han ble tatt bort uten å måtte dø.

Vi har tidligere vært inne på at uten tro er det umulig å være til behag for Gud, og forfatteren av Hebreerbrevet skriver at tiden før han ble tatt bort så hadde han fått det vitnesbyrdet at han var til behag for Gud. I sammenheng med de forrige versene og neste vers så ser vi at det var troens liv som ble uttrykt gjennom livet hans og som vers 2 sier at det var ved troen at de gamle fikk godt vitnesbyrd. Og troen i Enoks liv gav ham et godt vitnesbyrd, et vitnesbyrd om et liv i vandring med Gud. Det var ikke først og fremst vandringen med Gud som gav ham dette vitnesbyrdet, men det var troen som førte til denne vandringen. Som vi har sett i forrige vers om Abel, så er det ved troen vi først får vitnesbyrdet om at vi er blitt rettferdiggjort, og så er det ved tro at vi kan få vitnesbyrdet om en nær vandring med Gud. En tro som ikke fører til forandring og forvandling i ens liv er egentlig vanntro og ikke en vandring med Gud. Vi kan høre mennesker si at: ”jeg har jo troa”, og så bryr de seg ikke så mye mer. Spørsmålet er om de har troa Bibelen snakker om og mer spesifikt, den troen Hebreerbrevet snakker om.


Selv om Hebreerbrevets forfatter ikke nevner at Enok vandret med Gud så kommer det tydelig fram at det var troen som resulterte i et vitnesbyrd om et liv i vandring med Gud. Enok er et godt eksempel for oss og et godt forbilde på Jesus som det ultimate troseksemplet på det å vandre med Gud. Det er ikke slik at når vi vandrer tett til Gud så vil Han plutselig rykke oss bort uten at vi trenger å dø fysisk først, slik Han gjorde med Enok, for hadde det vært tilfelle så hadde Jesus også blitt rykket opp uten å først måtte dø. Men Jesus døde for oss og ble rykket opp igjen fra de døde og gjort levende, og har dermed vist oss veien opp fra livet i synd, som er døden i åndelig forstand, og til livet, ja det evige liv som Gud har for sine.

En dag vil også de som blir seirende igjen når bortrykkelsen (88-oversettelsen bruker ordet ”bortrykket” istedenfor ”tatt bort”) inntreffer bli rykket opp i sky. I den tiden som er da vil det komme tydelig fram hvem som virkelig har vandret med Gud og hvem som ikke har det. De som ikke har det, vil fort avsløres i det frafallet som vil finne sted og som vi kan se tendenser til i dag også. Da vil Enokene vises, men det skal slettes ikke sees bort i fra at mange har måttet bøte med livet som martyrer for Kristi navns skyld, men disse skal ifølge Paulus brev til Tessalonikerne rykkes opp først! Og det er seier i troen selv om man skulle måtte dø i fysisk forstand før den tid, men man kan være viss i at man har fått del i Livet som er i Jesus Kristus ved troen og den seier man har blitt tilregnet ved den. Man kan da få lov til å bli en som taler etter sin død, slik vi var inne på i forrige vers.
Derfor er vandringen med Gud noe vi bør søke oss dypere inn i ved den tro som blir oss skjenket. Er det vår største hunger å vokse i tro, å få del i den fylde av tro som fører oss inn i en vandring med Gud som viser oss de dypeste hemmeligheter og dybder av Gud? Det bør det virkelig være! Vi bør ikke vente på alle andre men ta initiativ (som navnet Enok betyr) og legge i vei på troens vandring med Gud og få et vitnesbyrd om at livet vårt har vært til behag for Gud.