Bibelord som ofte blir brukt i dagligtale - del 2

Babbel
Dette forbindes ofte med tullprat, og uforståelig eller utydelig tale. Dette uttrykket stammer fra den babelske forvirringen, altså historien om Babels tårn i 1 Mosebok kapittel 11:1-9 da Gud forvirrer menneskenes språk noe som til syvende og sist har resultert i de språk vi har i verden i dag.

Bank i bordet
Dette uttrykket blir ofte brukt ved positiv omtale og når noe blir fastslått i det man banker med hånden i et trebord eller noe av tre. Opprinnelsen til uttrykket er ikke direkte fra noe bibelsitat, men heller fra gammel kirkelig overtro og relikvietradisjon. Denne overtroen gikk ut på at man kunne unngå ulykke ved å banke i bordet eller noe annet trevirke som nevnt over. Utgangspunktet var at det å røre ved en bit av Jesu kors kunne utrette mirakler, men senere ble det utvidet til at det holdt med å røre ved noe kirkelig inventar eller bare døren til kirken. Ved dette regnet man med at korsets beskyttelse var over en. Merkelig og trist nok så har mye slik overtro preget store deler av kirkehistorien, spesielt tiden før reformasjonen.

David mot Goliat
Dette utrykket blir ofte brukt i dagligtale når to motstandere møtes, ofte i sportslige sammenhenger, der den ene er eller ser ut til å være amatør i forhold til den andre som ansees å være svært profesjonell og overlegen. Ofte hørt i fotballsammenheng, når f.eks. Norge møter Brasil.
Navnene og hendelsen stammer fra den Bibelske fortellingen om gjetergutten David som møter kjempen Goliat (1.Samuelsbok 17:4-51), og der ”amatøren” David går av med seieren. Jeg synes allikevel dette uttrykket blir mest riktig brukt når faktisk ”amatørlaget” vinner, noe man ikke alltid hører.

Per og Pål
Betegnelsen blir ofte brukt av helt alminnelige mennesker, også kjent fra norske folkeeventyr. Interessant nok så stammer Per og Pål fra Bibelens to mest fremstående apostler, nemlig Peter og Paulus. En annen lignende betegnelse kan være Kari og Ola Nordmann, men da siktes det mer til den gjennomsnittelige nordmann.

Skriften på veggen
Ifølge Dag Kjær Smemo(2000) blir uttrykket brukt for å betegne en advarsel, om det å merke seg signaler som kan varsle alvorlige hendelser. Ellers har jeg inntrykket av at uttrykket blir brukt for å få bevist noe, at man ikke tror på noe før man får se ”skriften på veggen”.
Utrykket stammer i hvert fall fra den Bibelske historien om Daniel og det store gjestebudet i Babylon, der den besøkende kong Belsasar spotter Israels Gud ved å hente og ta i bruk gullkarene fra templet i Jerusalem. Dette førte til at kongen så en skrivende hånd komme til syne etterfulgt av en skrift på veggen der det sto: Mene, mene, tekel ufarsin. Kongen kalte sine vismenn til seg, men ingen andre enn Daniel klarte å tyde skriften, noe som resulterte i kaldeerkongen Belsasars død den samme natten (Daniel 5:1-30).

Kilder:
Smemo, D. (2000) Bibelord i dagligtale, Det Norske Bibelselskap  
Wikipedia.no

Bibelord som ofte blir brukt i dagligtale – del 1

I den siste tid har jeg tenkt og fundert over dagligdagse uttrykk som har sine røtter eller opphav fra Bibelens eller kirkehistoriens verden. Samtidig har jeg lurt litt på hvordan disse uttrykkene har blitt en så sterk del av hverdagsspråket, ja til og med blant ikke troende. De fleste regner jeg med ikke har så mye viten om hvor flere av disse uttrykkene stammer fra, men bruker dem pga. slekters, tradisjonens og språkkulturens gang. Mange av uttrykkene har jeg ikke tenkt så mye over selv, og bruker dem heller ikke noe særlig, men etter å ha hørt noen av uttrykkene bli gjentatt fra forskjellige hold så har tankene slått meg over hvordan disse har en slags bibelsk ordlyd i seg. Jeg bestemte meg dermed å sjekke dette ut noe nærmere og i mitt lille dykk fant jeg fram til enda flere ord som jeg ikke var klar over hadde bibelsk opphav. Jeg har dermed samlet opp noen av de vanligste uttrykkene brukt i det norske språket og tatt for meg hvor i Bibelen eller kirkehistorien uttrykkene har sitt utspring fra og hvilken sammenheng de ofte blir brukt i. Det vil med andre ord si at noen av de neste blogginnleggene vil bli dedikert til akkurat dette. Så da setter jeg i gang og håper det vil falle i smak:

Ramaskrik:
Dette uttrykket blir ofte brukt når man hører forbitret, høyrøstet og voldsom klage og protest. Når noen for eksempel ikke får det som de vil, kanskje spesielt rettet mot barn, så kan man ofte høre noen komme med en uttalelse som f.eks. kan høres slik ut: ”Ja, det skulle du hørt, det ble skikkelig ramaskrik når han ikke fikk det som han ville”. Dette uttrykket har sitt opphav fra profetien i Jeremia 31:15 der det står: ”En røst høres i Rama, klagesang og bitter gråt. Rakel gråter over sine barn, og hun nekter å la seg trøste over sine barn, for de er ikke mer.” Dette ble senere oppfylt i Matt 2:18 i forbindelse med Jesu fødsel og julefortellingen der Herodes er redd for å miste tronen sin etter å ha fått høre om en ny konge som skal ha blitt født. Han gav ordre om å drepe alle guttebarn under 2 år for å være på den sikre siden. I kjølevannet av dette hørtes gråt og høylytt klage i en by kalt Rama som ligger ca. 8km nord for Jerusalem.

Få ånden over seg:
Dette uttrykket blir ofte brukt når man blir inspirert til å virkelig ta for seg noe og ikke gir seg med det første. Hovedsakelig kommer nok dette uttrykket fra Apostlenes gjerninger 10:44 der det står ”Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.” Personlig tenker jeg at det også kan anses å komme fra historien da Ånden ble utgytt på pinsedag i begynnelsen av Apostlenes gjerninger. Andre foreslåtte plasser i Bibelen uttrykket kan ha fått sitt opphav fra kan bl.a. være 4.Mos. 11:25 og Dom 14:19, i forbindelse med historien om Moses og Samson.

Krype til korset:
Dette blir brukt når man ydmykt må innrømme at man har tatt feil etter å ha påstått noe, eller gi avkall på sin stolthet og ta imot hjelp man først hadde avvist. Ifølge Dag Kjær Smemo, som har skrevet en bok om slike sitater, så har ikke uttrykket noe direkte opphav i Bibelen, men stammer fra ydmykelsen det var for en forbryter å bære sitt kors fram til korsfestelsesstedet(Smemo 2000). I mitt tilfelle så kan jeg ane noen flere steder som kan kobles til uttrykket: Kristne har ofte brukt uttrykket ”korsets fot” som stedet der man kan finne nåde, og kan kanskje ha noe sammenheng derfra, bare i en litt mer sekularisert form. Andre steder jeg kan komme på som kan falle inn er Jesu ord om å fornekte seg selv og ta opp sitt kors og følge Ham(Luk.9:23). Bibelversets betydning i dette tilfellet har med en ydmyk holdning å gjøre. En annen ting uttrykket kan pekes til å ha opphavet sitt fra er de gangene man ser sin synd og tilkortkommethet og samtidig får se hva Jesus har gjort for en på korset, noe som fører til at man ydmykt ønsker å bekjenne sine synder for Gud og dermed søke etter frelse og tilgivelse. Uttrykket over er også kjent i betydningen av det å gjøre bot eller som Smemo(2000) tydeliggjør det: ”krype til krusifikset”. Under påsketiden og spesielt under langfredagsliturgien i noen kirker så pleier man å nærme seg et kors (som skal representere Jesu kors) ved å krype på knærne (Ibid.).

Synder:
Dette blir ofte brukt på områder der noen har trått over en grense på forskjellige områder og blir påpekt å være synderen, for eksempel en miljøsynder som ikke bryr seg f.eks. om kildesortering eller en fartssynder som ikke bryr seg om reglene i biltrafikken og lignende syndere. I Bibelen blir vi alle stilt fram som syndere(Rom 3:23) som har brudt Guds hellige lov og dermed i behov for frelse. Bibelsteder det også kan siktes til er 1 Tim 1:15, Jesaja 53:12, Matteus 9:10, Lukas 15:7 mf.
                           
Adamseple:
Her siktes det til den fremste delen av strupehodet hos menn. I skapelsesberetningen så får Eva Adam til å spise av den forbudte frukten, som ifølge tradisjon har blitt værende et eple. Bibelen tier allikevel på dette punktet. Tradisjonen sier videre at klumpen i mannens hals er restene av eple som Adam spiste. Derfra uttrykket Adamseple.

Del to følger snart...

Kilde:
Smemo, D. (2000) Bibelord i dagligtale, Det Norske Bibelselskap

Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 8 - Abrahams lydighet ved tro

v.8 ”Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få som arv. Og han drog ut, uten å vite hvor han kom.”

Det som er fint med denne studien er at det passer bra å ta vers for vers selv om flere vers kan handle om samme person. Sammenhengen finner man ofte i det Gamle Testamentet. I dette tilfellet handler noen av de følgende versene om Abraham, en av de aller fremste trosheltene i bibelhistorien. Abraham var mannen Gud utvalgte og lot all Sin velsignelse utgå fra og som til slutt endte med Kristus der alle de som tror etter det kan bli medarvinger (Ef.3:6) i denne Abrahams velsignelse.

Vi ser nok engang hvordan troen er nødvendig i vår vandring med Gud. I dettet tilfellet var Abraham lydig ved tro. Er vi lydige uten tro så fører det til loviskhet og selvstrev, men er vi lydige i tro så fører det til en velduft fremfor Herren.
1.Mosebok 13 tar for seg historien om Abraham som mottar Kanaans land som arv for sitt folk. La oss se hva som skjedde før Gud åpenbarte løfteslandet for Abraham. I vers 4 ser vi hvordan han først påkalte Herrens navn. Merk deg, han påkalte Herren først i situasjonen han var i. Etter på følger situasjonen der Lot og Abraham må skille sine veier pga. at landet de begge bodde i for øyeblikket ikke kunne livnære begges buskap. Dermed oppstod det en krangel mellom Abrahams buskap og gjeterne for Lots buskap. Mest sannsynlig hadde ikke de søkt Herren i saken slik Abraham hadde. La oss merke oss da at Abraham bryter inn, etter å ha tilbrakt tid i Herrens åsyn og sier i 1.Mos. 13:8 "Jeg ber deg, la det ikke være strid mellom deg og meg, og mellom dine gjetere og mine gjetere. For vi er brødre.” Her ønsker Abraham ikke strid. Gud ønsker ikke stridigheter mellom brødre, og stridigheter oppstår ofte når man ikke har søkt Gud først. Guddommelige løsninger oppstår enda sjeldnere når man ikke har søkt Gud først.

Det første Gud talte til Abraham tror jeg var at han skulle formidle til Lot og si ”la det ikke være strid mellom deg og meg(…)”(v.8). Det andre Gud talte til Abraham var å be ham om å la Lot velge først hvor han ville bo, stikk i strid med menneskelig sunn fornuft for en som skal lede et stort folk. Abraham er lydig og lar Lot velge først og muligheten til å velge det som i menneskets øyne ser vakrest og mest livgivende ut. Har vi en slik holdning til trossøsken rundt oss i en situasjon som kan arte seg til å bli en strid og kanskje allerede er det? Kan vi ha tro til Gud at Han i vår lydighet og ydmykhet gir oss det som er best for oss selv om det ikke ser slik ut i de valg vi tar i menneskers øyne der og da. Det var et ydmykt valg Abraham tok når han lot Lot velge først, men ved tro var han lydig mot Gud. Vi ser så hvordan Lot var opptatt av det som menneskets øyne ofte trakter etter, nemlig det beste og mest livgivende sted for seg selv (1.Mos.13:10-11). Vi ser hvordan dette endte til slutt da Gud ødela Sodoma og Gomorra pga. synd og seksuel umoral. Etter at Abraham og Lot hadde skilt lag så fikk Gud Abraham for seg selv og fortalte ham litt om Kanaans land og hvilke planer Gud hadde for Sitt folk og landet, noe Lot ikke fikk innblikk i siden han fulgte øynenes lyst. Her kan vi lære oss to viktige poenger. Det som ofte ser lokkende og forfriskende ut i menneskers øyne vil ofte føre til synd og umoral, Lot hadde ikke søkt Herren og endte i Sodoma og Gomorra. Det som ikke ser like lokkende ut der og da fører ofte til velsignelse når man har søkt Gud først, Abraham hadde søkt Herren og Kanaans land ble til slutt et sted der det fløt av melk og honning og var rene paradiset i forhold til det Lot valgte.

Budskapet her er at man bør søke Gud først, og være lydig mot de ord Gud taler og viser en, selv om det kan gå imot menneskelig sunn fornuft. Velger vi veien som fører til synd, umoral og urettferdighet vil vi kanskje få en kortvarig glede, en slags der og da tilfredsstillelse og gå glipp av de ord Gud ønsker å tale til oss, mens Abrahams valg førte til velsignelse, selv om det etter Abrahams død måtte en trelldomstid til for at landet til slutt fullt og helt ble skjenket Israels folk.

Vi er alle kalt av Gud og vi er alle Guds arvinger i Kristus (Gal.4:7). La oss gå mot denne arven i troens lydighet slik Abraham gjorde.

Videre står det at han drog ut, uten å vite hvor han kom. Han fikk noen hint i slutten av kapittel 11 og litt senere ved en profeti Gud gav ham om en trelldomsperiode for Israels folk, og at de så ville vende tilbake (1.Mos.15:13-16). Her siktes det til trelldommen i Egypt og til slutt utgangen derfra og så løftet om Kanaans land som Herren hadde beredt for sitt folk. Stort sett mer fikk ikke Abraham vite. Slik er det med troen. Vi vet ikke helt hvor det bærer hen, vi går litt i det usynlige, men Gud er med oss og gir oss bekreftelser underveis mens vi vandrer. Dette er en vesentlig del av det å vandre i tro, å vandre etter det usynlige som er evig, og ikke det synlige som er forgjengelig (2.Kor. 4:18 og 5:7). La oss velge den vei Abraham valgte. Har vi valgt den vei Lot valgte så har vi ved Guds nåde og overbærenhet enda mulighet å unnslippe Guds vrede over byene slik Lot unnslapp etter Abrahams sukk i bønn til Gud. Befinner vi oss i Sodoma eller Gomorra så bør vi vende om så fort som mulig for Gud har en bedre plan.

Studier i Hebreerbrevet - vers 7 - Noahs Gudsfrykt

v.7 ”Ved tro, etter å ha fått et guddommelig varsel om de ting som ennå ikke var synlige, bygde Noah i gudsfrykt en ark til frelse for sin husstand. Ved den fordømte han verden og ble arving til den rettferdighet som er av troen.”

Etter et ”pausevers” som tydeliggjør at uten tro er det umulig å være Gud til behag, så får vi fortsettelsen på troens egenskaper og det Gudvelbehagelige den resulterer i. I dette verset er det snakk om Gudsfrykt. Ordet som er brukt er ”eulabeomai”, dette ordet hentyder til ærefrykt, og en engelsk oversettelse bruker også ”being moved by the fear of God”.

Ved tro bygde Noah i Gudsfrykt en ark til frelse for sin familie. Vi får her en påminnelse om usynligheten ved troen, overbevisningen om det man ikke ser (v.1). Noah bygde selv om han ikke hadde sett vannflommen/dommen som skulle komme. Han trodde allikevel Gud!

Et viktig poeng vi kan se i verset er ordet ”etter”. Troen følger etter at Gud har talt, etter at Ordet har blitt forkynt, etter at vi har fått en guddommelig introduksjon til noe Gud ønsker i vårt liv. Troen kommer av forkynnelsen (Rom.10:17). Etter at vi har mottatt Guds Ord, så må vi handle med troen som er skapt i vårt liv til ting som enda ikke er synlige, slik Noah gjorde. Jesus sier ”Salige er de som ikke har sett, og likevel tror." (Joh 20:29). Troen er først og fremst noe man ikke ser, altså utgangspunktet i troen er med andre ord noe man ikke ser. Resultatene vil man kunne se, noe hele kapittel 11 i Hebreerbrevet vitner om. Men man vil bare kunne se det hvis man tar skritt i troen og lar den bli til en vandring med Gud. Noah var den andre personen, etter Enok, som det står om at vandret med Gud (1.Mos.6:9).

Resultatet blir i henhold til det Gud har forkynt og talt. I Noahs tilfelle fikk han beskjed om å bygge en ark, for Gud skulle utslette alt kjød (1.Mos.6:13). Noah visste at han måtte tro Gud på sitt ord, selv om han sikkert ble litt redd og forskrekket etter mottatt beskjed. Når Gud talte dette tok Noah i mot dette ordet i tro og når troen vant skikkelse og overbevisningen om at Gud virkelig kom til å holde sitt Ord var tilstede, så skapte dette en ekte Gudsfrykt i Noahs liv på dette området. Guds hellighet og hat mot synd og urettferdighet kom til syne gjennom det Guds Ord som ble talt til ham. Får vi en tro som fører til Gudsfrykt i vårt liv når vi blir konfrontert med Guds hellighet og hat mot synd og urettferdighet? Får vi samtidig et innblikk i Guds storhet og allmakt?

Får vi et virkelig kjærlighetsforhold til Ham i Gudsfrykten når vi ser hvordan Gud knuste sin enbårne sønn på Korset pga. all synd og urettferdighet? Troen på Golgataverket, Guds vrede over synden som falt på Kristus, bør gi oss en beundring og en Gudsfrykt over Gud og Hans vesen og kjærlighet. Dette er en Gudsfrykt som bør vokse ettersom troen vokser i vårt liv, for ettersom troen vokser vil vi få et dypere innblikk i hva som skjedde på korset, hvilken pris som ble betalt for vår synd og hva det innebærer for vårt liv. Det innebærer ikke bare renselse for synd, men et liv som skal få reflektere Kristus.

Noah fikk en virkelig ærefrykt for Gud. Han fikk vite at han og hans familie var rettferdige og ville unnslippe den store flommen som ville komme til å ramme hele jorden bortsett fra dem. Det er ikke rart at Gudsfrykten og denne ærefrykten sank seg over Noah når han fikk vite at han og familien hans var de eneste på kloden som fikk unnslippe vannflommen. Hadde ikke du fått det hvis du hadde vært i samme situasjon? Denne ærefrykt bør bli skapt i vårt liv når vi ser Golgataverket og at vi ved troen blir en av de få som får unnslippe den endelige dom som skal ramme hele jorden og de aller fleste mennesker som har levd på den. Skaper ikke dette en ærefrykt for Gud, at den lille familien av troende som vi er en del av skal bli reddet fra dommen som en gang skal ramme menneskene på jorden?

Her ser vi tydelige paralleller på Gudsfrykten troen på Guds Ord skapte hos Noah og den Gudsfrykt som troen vil skape i de som tror på Jesus og frelsesverket Hans.
Noah trodde og troen ble synlig til slutt selv om det sikkert gikk flere år før arken ble ferdig og vannflommen kom. Men flommen og dommen kom til slutt. Slik er det for oss i dag, troen vår er i det usynlige, men en dag vil vi se at Jesus vil dømme hele verden og vår tro vil komme fram i det synlige. Tross dette kan vår tro allerede bli synlig gjennom de egenskapene som bl.a. blir nevnt gjennom hele kapittel 11 i Hebreerbrevet.

Leser vi videre kan vi se at Noah ved troen sin dømte verden. Dommen falt over jorden og Guds vilje skjedde fordi Noah trodde. Ved tro kan vi fordømme verden, i den forstand at vi vet hva slags dom verden er på vei mot, og som vi er med på å varsle verden om for at flere skal få lov å komme inn i den troen som er i Kristus. Vi kan også ved tro fordømme verden i den påvirkning den ønsker å ha over oss. For når vi har kommet inn i frelsens rike så er vi ikke lenger av denne verden fordi Jesus har utvalgt oss ut av verden (Joh.15:19). I den forstand tror jeg at troen vår har fordømt verden og tatt et nødvendig oppgjør med den ved at Jesus har tatt oss ut av den slik Han sier i Johannes evangeliet. Denne klippefaste troen til Noah førte til at han ble arving for den rettferdighet som i dag er av troen.

Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 6 - Uten tro

v.6 ”Men uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til og at Han er Den som belønner dem som søker Ham med iver.”

Etter å ha kommet med eksempler på noen troens menn så tar forfatteren et lite vers pause fra oppramsingen av dem og konstaterer at uten denne tro er det umulig å være til behag for Gud. Uten slik radikal overbevisende tro er det umulig å være til behag for ham. Ja, det er ganske sterke ord, men slik er det, og vi får takke Gud for at denne troen er en gave fra Ham, den kan ikke fortjenes i form av gjerninger eller egen innsats.

Videre ser det ut at verset kan ha en slags dobbeltbetydning. Den første er for en som ikke til å begynne med er troende. Hvis den ikke troende skal nærme seg Gud og komme til Ham, ja da er kriteriet at han må tro at Gud er til. Dette er helt grunnleggende og burde vært en selvfølge for enhver frelst sjel. Så her virker det å være snakk om den som ønsker å bli frelst og søker frelse.
Den andre biten handler om å tro at Gud belønner den som søker Ham med iver. Når en ufrelst har blitt frelst, og først og fremst skjønt og trodd at Gud er til og så videre søkt etter frelse, sett sin synd og sitt behov for frelseren, ja da er første steg tatt og man har fått del i den første ufortjente belønningen. Man har fått svar på sin søken etter frelse og belønningen er Jesu seier på Golgata! Belønningen det siktes til er ikke en lønningssjekk man får en gang i måneden etter hardt arbeid. Belønningen det er snakk om er svar på ens søken eller bønn, den som må være med iver.

Det er viktig å legge merke til at ”iver” (er det greske ordet ”ek” i dette tilfellet, mens et annet ord er brukt i sammenheng med det å søke ivrig etter nådegaver) i dette tilfellet er satt sammen av ordet ”søke”(”zêtêo”), dvs. direkte oversatt ”iversøke”. Dette sammensatte ordet vil med et nærmere blikk i grunnteksten bety ”å søke ut”, ”etterforske”, ”lengte/hige etter” eller ”begjære”. ”Tilbedelse” er også brukt gjennom den hebraiske betydningen som igjen munner ut i det ”å søke etter”. Konkluderer vi betydningene her så er det en temmelig overgiven og hengiven søken etter Gud og det Han har for sine barn!
Søker vi Gud med iver så belønner Han oss med de himmelske velsignelser, for Paulus selv sier i Kol 3:1 at vi skal søke ”de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.” Paulus sier også i begynnelsen av Efeserbrevet at Gud vår Far har ”velsignet oss med all åndelig velsignelse i den himmelske verden i Kristus”(Ef.1:3). Når vi har fått troens visshet og fått del i det nye liv så er det først og fremst det himmelske vi må ha for øye og at det er det Gud ønsker å belønne oss med. Jeg sier ikke at vi ikke kan be om jordiske ting, men det bør blekne i forhold til de himmelske velsignelser som er tilgjengelig for oss og som Gud vil belønne oss med hvis vi søker Ham med iver i ordets rette betydning. Belønningen blir med andre ord svar på bønn, en BE-LØNNING.

Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 5 - Enoks tro og vandring med Gud

v.5 ”Ved tro ble Enok tatt bort, så han ikke skulle se døden. Og han ble ikke funnet, for Gud hadde tatt ham bort. For før han ble tatt bort, hadde han fått det vitnesbyrdet at han var til behag for Gud.”

Det er ikke skrevet mye om Enok i Bibelen. Det vi finner om ham finner vi hovedsakelig i 1.Mosebok 5:19-24. Det vi vet er at han var far til Metusalem som er den eldste personen nevnt i Bibelen og at han vandret med Gud, spesielt de siste tre hundre årene av sitt liv, og at han ble tatt bort av Gud, for Gud hentet ham (1.Mos.5:24). I Judas brev ser vi også en profeti han kom med.

I vers 5 i Hebreerbrevet finner vi ut hvorfor han ble tatt bort, så han ikke skulle se døden. De fleste hadde sikkert svart fordi han vandret med Gud, og det kan delvis stemme, men det var ikke først og fremst derfor. Man bør dermed gå mer grunnleggende til verks og se hva som var den egentlige grunnen. Vers 5 i Hebreerbrevet 11 forteller oss klart og tydelig at det var troen hans som var hovedgrunnen til at han ble tatt bort uten å måtte dø.

Vi har tidligere vært inne på at uten tro er det umulig å være til behag for Gud, og forfatteren av Hebreerbrevet skriver at tiden før han ble tatt bort så hadde han fått det vitnesbyrdet at han var til behag for Gud. I sammenheng med de forrige versene og neste vers så ser vi at det var troens liv som ble uttrykt gjennom livet hans og som vers 2 sier at det var ved troen at de gamle fikk godt vitnesbyrd. Og troen i Enoks liv gav ham et godt vitnesbyrd, et vitnesbyrd om et liv i vandring med Gud. Det var ikke først og fremst vandringen med Gud som gav ham dette vitnesbyrdet, men det var troen som førte til denne vandringen. Som vi har sett i forrige vers om Abel, så er det ved troen vi først får vitnesbyrdet om at vi er blitt rettferdiggjort, og så er det ved tro at vi kan få vitnesbyrdet om en nær vandring med Gud. En tro som ikke fører til forandring og forvandling i ens liv er egentlig vanntro og ikke en vandring med Gud. Vi kan høre mennesker si at: ”jeg har jo troa”, og så bryr de seg ikke så mye mer. Spørsmålet er om de har troa Bibelen snakker om og mer spesifikt, den troen Hebreerbrevet snakker om.


Selv om Hebreerbrevets forfatter ikke nevner at Enok vandret med Gud så kommer det tydelig fram at det var troen som resulterte i et vitnesbyrd om et liv i vandring med Gud. Enok er et godt eksempel for oss og et godt forbilde på Jesus som det ultimate troseksemplet på det å vandre med Gud. Det er ikke slik at når vi vandrer tett til Gud så vil Han plutselig rykke oss bort uten at vi trenger å dø fysisk først, slik Han gjorde med Enok, for hadde det vært tilfelle så hadde Jesus også blitt rykket opp uten å først måtte dø. Men Jesus døde for oss og ble rykket opp igjen fra de døde og gjort levende, og har dermed vist oss veien opp fra livet i synd, som er døden i åndelig forstand, og til livet, ja det evige liv som Gud har for sine.

En dag vil også de som blir seirende igjen når bortrykkelsen (88-oversettelsen bruker ordet ”bortrykket” istedenfor ”tatt bort”) inntreffer bli rykket opp i sky. I den tiden som er da vil det komme tydelig fram hvem som virkelig har vandret med Gud og hvem som ikke har det. De som ikke har det, vil fort avsløres i det frafallet som vil finne sted og som vi kan se tendenser til i dag også. Da vil Enokene vises, men det skal slettes ikke sees bort i fra at mange har måttet bøte med livet som martyrer for Kristi navns skyld, men disse skal ifølge Paulus brev til Tessalonikerne rykkes opp først! Og det er seier i troen selv om man skulle måtte dø i fysisk forstand før den tid, men man kan være viss i at man har fått del i Livet som er i Jesus Kristus ved troen og den seier man har blitt tilregnet ved den. Man kan da få lov til å bli en som taler etter sin død, slik vi var inne på i forrige vers.
Derfor er vandringen med Gud noe vi bør søke oss dypere inn i ved den tro som blir oss skjenket. Er det vår største hunger å vokse i tro, å få del i den fylde av tro som fører oss inn i en vandring med Gud som viser oss de dypeste hemmeligheter og dybder av Gud? Det bør det virkelig være! Vi bør ikke vente på alle andre men ta initiativ (som navnet Enok betyr) og legge i vei på troens vandring med Gud og få et vitnesbyrd om at livet vårt har vært til behag for Gud.

Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 4 - Et bedre offer, rettferdighet og bivirkninger

v.4 ”Ved tro bar Abel fram for Gud et mye bedre offer enn Kain bar fram. Ved den fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig, idet Gud selv vitnet om gavene hans. Og ved den taler han ennå, selv om han er død.”

Dette verset kan vi dele opp i tre ”trosdeler”. For det første bar Abel fram for Gud ett offer i tro, for det andre ble han regnet rettferdig og ved det tredje så talte han ennå etter sin død.

La oss se nærmere på offerdelen. Abel bar fram for Gud ett MYE bedre offer en Kain, et offer som var Gud til behag. Troen i våre liv vil føre til at vi kan være i stand til å ofre av tiden vi til vanlig kanskje hadde brukt på noe annet som hadde betydd mye for oss, og istedenfor bruke det på Gud og Hans rike. Men uten tro så hadde det ikke gått. Når vi får denne troen så kan vi ofre tid, og Gud vil se på det med velbehag.

Selv om det kanskje ikke rett ut er snakk om slik ofring i dette tilfellet, men ofring av det beste og førstefødte til Gud og et klart bilde som kan referere til Messias og det verket som ville skje noen tusen år senere i tid, nemlig Jesu offer for våre synder.
I dette tilfellet er det interessant å se at navnet Abel betyr sønn av Adam hvor Adam igjen betyr menneske, videre satt sammen blir dette sønn av mennesket, og omformulerer vi litt på rekkefølgen så blir betydningen menneskesønn. Dette er en god implikasjon til Jesus som flere ganger kalte seg selv for Menneskesønnen (Matt.8:20, 9:6, 10:23, 11:19 med mange flere vers).
Når Jesus kom var tiden for syndeoffer over når Jesus engang for alle og for alles synder ble det endelige offer på Golgata. Han ble dette MYE bedre offeret, og ikke et vanntroens offer som Kain, den førstefødte bar fram. Her ser vi også at Gud er ikke opptatt av hvor gammel man er, Gud var ikke opptatt av at Abel var født etter Kain eller av at Kain var eldst og dermed hadde en automatisk rett på sin side til å føre Guds ære videre. Dette ble faktisk Abels oppgave, men den oppgaven fikk han etter sin død når verset i hebreerne sier at ”ved den taler han ennå, selv om han er død”, noe vi skal komme nærmere tilbake til.

Kain var førstefødt, men Abel bar fram det førstefødte av sauekveen sin. Det er en vesentlig forskjell her. Gud var ikke opptatt av alder, men var mer opptatt av hva man valgte å ofre for Gud. Dette måtte da skje i tro og ikke i vantro, noe jeg regner med Kains offer ble brakt fram med. For uten tro er det umulig å være til behag for Gud (Hebr.11:6), og slik står det om offeret til Kain: ”Men på Kain og hans offer så han ikke med velbehag”. Ved dette kan vi se at offeret hans ble brakt fram i vanntro fremfor Gud!

Gud var altså ikke opptatt av at man var den førstefødte men at det som ble ofret var det førstefødte og det beste, slik vi ser det i historien om Kain og Abel i første Mosebok.
Som sagt er dette et bilde på Jesus som det beste og førstefødte offer som var uten synd, uten lyte, et lyteløst lam ført til slaktebenken. Et fint bilde på at Gud hadde en perfekt redningsplan i tankene allerede fra begynnelse.

Videre leser vi at ”Ved den fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig”. For et troens Ord! Gjennom dette soningsofferet på Golgata, som offeret til Abel er et bilde på så får vi tilgang til rettferdigheten som kommer av tro. Det var Abels tro Gud hadde behag i som ble vist ved hans offer. Det var ved tro han tilegnet seg rettferdigheten og det vitnesbyrdet som fulgte med.
Det er forskjell på å ofre noe for å bli godtatt av Gud, og det å være viss på at man ved tro allerede er godtatt av Gud for så med glede kunne ofre tid i sitt eget liv for å la Gud få den tiden Han fortjener.
Romerbrevet 12:1 formaner oss også til å framstille våre legemer som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. For det er vår åndelige gudstjeneste. Slike offer Har Gud velbehag i. Slik var det med Jesus også. Han hadde den største tro noe menneske har hatt og pga. denne tro ble verket Hans og legemet regnet som det mest velbehagelige offer noe menneske har gitt Gud. Det står i Jesaja 53:10 at det var Herrens velbehag å knuse Ham. Perfekt tro er lik et perfekt offer.
Videre leser vi ”…i det Gud selv vitnet om gavene hans”. Vi kan se at Gud ble menneske i Jesus og Gud bruker Jesu offer som et videre vitnebyrd og bilde av de gaver Abel bar fram av sitt førstefødte fra saueflokken. Slik kan vi tro Gud inspirerte forfatteren av Hebreerbrevet til å skrive det.

Ser vi på historien fra første Mosebok etter at Kain hadde drept Abel så sier Gud til Kain: ”Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden” (1.Mos.4:10). Dette fører oss til siste del av verset i Hebreerbrevet nemlig at han ”ved troen enda taler, selv etter sin død”. Her kan vi se en tydelig parallell til Kristus. Denne røsten ropte til Gud og nådde Guds ører og ved Jesus Kristi offer rammet ropet om hevn det uskyldige offerlam på Golgata. Vi kan stusse over hvorfor Gud ikke rammet Kain med sin vrede og en fatal ulykke etter at han hadde drept Abel, men viste nåde og barmhjertighet til ham ved å la ham leve videre, og Gud gikk til og med så langt i sin barmhjertighet at han sa at den som drepte Kain ville bli hevnet hele syv ganger (1.Mos.4:15). Guds hevn over synd og drap rammet Jesus. Abels blod og rop om hevn lot Gud ramme Kristus ved at Han med velbehag knuste Ham slik at Gud kunne se i nåde til oss og skjenke oss den rettferdigheten som er av tro.
Golgataverket er ikke bare et offer for oss, men et eksempel på Guds vrede og hevn over synd, og synd som andre har begått overfor oss. Kan vi la våre rop til Gud, etter urettferdig behandling og ting andre har syndet mot oss med, bli slike Abels rop til Gud og dermed la det bli en del av Kristi soningsverk og la det hvile i fred der? Eller skal vi med nagler og klør la rettferdighet skje fyllest med onde tanker mot denne vår neste som har syndet mot oss, eller skal vi la Jesu fullkomne rettferdighetsverk på Golgata få ta hånd om dette. Jeg håper vi velger det siste. Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod og hevnen hører Herren til!

En annen ting den siste delen av verset i Hebreerbrevet kan tale til oss om er når troen vår fører til et liv med et godt vitnesbyrd så vil dette livet tale selv etter en fysisk død. Dette kan vi se hos mange Gudfryktige mennesker som har levd opp igjennom kirke og vekkelseshistorien. De har vært til stor velsignelse etter sin død og deres liv taler enda selv om de er døde!
Allikevel, først og fremst, bør Jesu død tale om det livet Han levde på jorden, selv om Han tross alt er oppstanden, hvor mye mer bør ikke livet Hans tale da! ”Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare alene igjen. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.” (Joh 12:24)

Som konklusjon kan vi spørre oss selv om vår tro fører til at legemet vårt blir et velbehagelig offer, hellig og velbehagelig for Gud (Rom.12:1)? Fører vår tro til et vitnesbyrd om at vi er rettferdiggjort? Kan vår tro være med å tale selv etter vår død? Dette er noen punkter verdt å søke og be Gud om å gi en mer tro over.

Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 3 - Gud som Skaperen

v.3 ”Ved tro forstår vi at verden ble formet ved Guds ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting.”

En annen ting som skjer ved troen, er at vi forstår at verden ble skapt av Gud, ved Guds ord, for eksempel: Gud sa ”Det bli lys” og det ble lys (1.Mos.1:3). I dag tror mange mennesker ikke lenger at Gud sto for skapelsen slik den står omtalt i Bibelen. De mer liberale prøver å blande inn en slags evolusjonsteori i skapelsesberetningen og fjerner Guds ords autoritet fra hele settingen. Noen tror at Gud skapte jorden, men at det er flere millioner av år mellom dagene det står skrevet om i 1.Mosebok. Ser man nærmere på dagene så kan man se at det ikke kan være slik, det blir bare synsing og motsigende å mene det.
Her kunne man skrevet en hel del med beviser og såkalte beviser, både ut ifra Bibel og vitenskap, men selv om det finnes gode nok kreasjonistiske bevis på en skapelse, så bør utgangspunktet allikevel være denne troen som nevnes i vers 1, og som hele kapitlet handler om, nemlig en overbevisning om det man ikke ser. Dette bør være det helt grunnleggende for å forstå at Gud er skaperen!

Er skapelsesberetningen bare en mytefortelling? Hvis man ikke tror det var Guds ord som formet verden, så kanskje, men har man slik tro som forfatteren av Hebreerne skriver om, så vet man, og forstår at verden ble formet ved Guds Ord og at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting. Her ser vi at det tydelig snakkes imot evolusjonsteori og det som følger med.
Plutselig ved et smell var det noe synlig som ble til. Dette antar den såkalte vitenskapen. Og etter mange millioner og milliarder av år så har, ifølge denne evolusjonsteorien, de ting som sees i dag blitt til av de synlige ting. Det er stikk motsatt av det verset her og det resten av Bibelen taler om. Når man tror på evolusjonsteorien så er man langt på vantroens veier og mangler et av de vesentlige punktene som har med tro å gjøre.

I begynnelsen av Hebreerbrevet leser vi at Jesus var med og skapte hele verden. I Hebreerne 1:2 står det: ”Ved Ham har Han også skapt hele verden”. I Rom. 1:20 står det også at ”…helt siden verdens skapelse har Hans usynlige egenskaper vært klart synlige: det gjelder Hans evige kraft og guddommelighet. Disse usynlige egenskaper kan kjennes ut fra de gjerninger Gud har gjort. Slik er menneskene uten unnskyldning.” Når mennesket i dag prøver å motsi Gud i vantro, at det ikke er han som er skaperen, så vil de allikevel, etter en slik overbevisende skapelse og omfattende skaperverk være uten unnskyldning på den siste dag slik verset viser til.

Studier i Hebreerbrevet 11 - vers 2 - Et godt vitnesbyrd

v.2 ”For ved den fikk de gamle godt vitnesbyrd.”

Det første forfatteren nevner som et resultat av troen, er at ved den fikk de gamle godt vitnesbyrd. Et vitnesbyrd i denne sammenhengen viser til å være livsløpet til de hellige Guds menn og kvinner i GT. De hadde nemlig denne troen, og hva gjorde denne troen med dem? Jo, det gav dem, ikke bare et vitnesbyrd, men et GODT vitnesbyrd. Vi vet at GT ofte peker fram mot NT. Disse gamle så frelsen, så fram til det som skulle komme, de kjente til løftene og så det løftene talte om (v.13). Denne troen ble regnet til rettferdighet for dem, for de så Kristus der langt framme!
Men tilbake til det gode vitnesbyrdet. Hvis denne troen skapte et godt vitnesbyrd blant de gammeltestamentlige troskjempene, hvor mye mer bør ikke dette skape et godt vitnesbyrd i våre liv. For den minste av de som hører Kristus til er jo større enn de største i den gamle pakt (Matt.11:11). Vi kan bli bærere av et vitnesbyrd som oppfyller det disse trosheltene så frem mot. Hvis vi ser videre på resten av egenskapene troen førte med seg for disse, så kan vi velge å tro at disse egenskapene også bør være og bli en del av våre liv.

Studier i Hebreerbrevet 11 - Del 1 - Vers 1

Etter noen små forandringer og justeringer på bloggen skal jeg være klar til å blogge noe mer regelmessig enn jeg har gjort i det siste. Det som har ligget på mitt hjerte den siste tiden er kapittel 11 i Hebreerbrevet. For meg har dette blitt et mektig troskapittel som tar for seg troskjempene fra gammelt av og de egenskapene og resultatene en slik Gudstro bærer med seg. Jeg har gått ganske grundig til verks og tenker å ta for meg kapittelet vers for vers og dele det Gud taler til meg gjennom versene og legge det ut på denne bloggen. Planen er å oppdatere bloggen ca. en gang i uken der jeg tar for meg et vers per uke og deler tanker og dybder i det. Håper du synes dette virker interessant og er interessert i å følge med videre på veien inn i Hebreerbrevet 11!

vers 1: ”Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser.”

Siden dette er begynnelsen av studiet så får jeg legge noen småord inn i parneteser i det første verset som introduserer oss for hva tro er. Verset er fremhevet.

”Tro er full tillit (”sikkerhet”) til det en håper (”stoler”) på (å ”…bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom…” ifølge Rom. 8:21, (23) og videre til ”…herlighetens frihet” og ”…barnekåret, vårt legemets forløsning.”. Vers 24 sier videre at "...i dette håpet ble vi frelst". Håpet er også ”en fast forventning om framtidig belønning” i følge kommentar i Bibelen Guds Ord Studieutgave. For Paulus og Timoteus var Jesus Kristus deres håp i følge 1.Tim.1:1), overbevisning (”grunnfestet overbevisning” ifølge kommentar i Bibelen Guds Ord Studieutgave) om det en ikke ser.”

Uten denne troen er det umulig å være til behag for Gud (Hebr.11:6), derfor er det et veldig viktig kapittel som beskriver hva som kjennetegner denne troen og hva den har ført til når det kommer til de gamle trosheltene i den gamle pakt, og hva den gjør med oss og fører oss inn i, i den nye pakt.
Det første denne troen har gjort for et menneske er å frelse det av nåde, der troen er en Guds gave (Ef.2:8). Uten denne trosgaven er det umulig å komme inn i dette troslivet som vi skal se nærmere på i de neste versene i dette kapitlet. Og siden man ikke kan være til behag for Gud uten denne troen, så gir det et lite innblikk i menneskets fortapte tilstand uten Gud og troen på Jesus Kristus. I denne tilstanden kan mennesket rett og slett ikke være til behag for Gud, uansett hvor moralsk riktig det velger å leve. Denne frelsestroen som ikke er av oss selv og ikke av gjerninger, slik at vi kan få muligheten til å rose oss, er bare av nåde en Guds gave for den som tror (Ef.2:8-9). Når vi så går inn i denne unike overbevisende troen så går vi inn i de gjerninger som er av tro, troens gjerninger, og de gjerningene og egenskapene er til behag for Gud for de er gjort i tro til Ham og ikke oss selv.

Troen er altså full tillit til det en håper på. Noe av Håpet vårt vil være, som skrevet i kommentaren over, å bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og bli satt i herlighetens frihet. Dette håpet fører også til barnekåret, vårt legemets forløsning, for det var i det håpet vi ble frelst ifølge Romerbrevet 8:24. Og denne frelsen er jo ved troen. Her er det også trolig snakk om vår ”himmelfart” da vi blir helt kvitt vårt syndige kjød som vi enda er bærere av her på jorden, og ikledd herlighetslegemet.
Dette håpet innebærer også den belønningen vi så vidt kan se der foran oss, noe også disse gamle trosheltene så, spesielt Moses som blir nevnt i vers 26. Moses holdt Kristi vanære for en større rikdom enn alle de store og mektige skattene i Egypt. Den vanæren det er snakk om her er hånet og spotten Guds folk måtte lide under Faraos herredømme. For å forflytte det til vår tid, noe forfatteren av Hebreerbrevet ser ut til å ha gjort, så er det snakk om hånet og spotten som vi må lide for Kristi skyld. Her er det viktig å være satt i det Himmelske og kunne se den enorme verdien det er i det å bli forfulgt, hånet og spottet for Jesu navns skyld. Ser vi på det som en stor verdi eller fører det bare til syting, klaging, ja vantro fremfor Gud?
Ser vi på det å lide Kristi vanære som noe større enn alle de jordiske ting og skatter vi omgås med til daglig? Hvis ikke så har vi ikke den troen som Moses hadde, for det var pga. hans tro dette ble skjenket ham.
Gjennom historien har dette ikke bare skjedd Moses, men apostlene og utallige kristne etter den tid og de har frydet seg i det å lide Kristi vanære. Vi må heller være villige til å lide ondt sammen med Guds folk, slik Moses valgte, isteden for å ha en kortvarig nytelse av synden (Hebr.11:25). Er det slik med oss? Hvordan klarte Moses det? Jo, han så fram til lønnen (v.26), belønningen som bibelkommentaren benevner det. Dette håpet var Jesus for både Paulus og Timoteus (1.Tim.1:1) og jeg håper at dette håpet, og lønnen først og fremst vil være Jesus for alle oss som tror. Rom. 8:20 sier at Gud la skapningen under forgjengelighet men med håp. Kanskje det er frelsen i Jesus Kristus det siktes til her? Da er det i hvert fall snakk om et håp, selv om vi senere ser at det mest sannsynlig er snakk om den endelige forløsningen da vi vil bli kvitt hele vår syndige natur.
Ordet ”elpizô” som er oversatt med håp, kan også bety ”å stole på”. Troen er altså en full tillit til det en stoler på, og hvem andre enn Jesus skal vi stole på? Jesus er Den som fortjener vår fulle og hele tillitt! Dette håpet og denne tilliten hadde Moses fra gammelt av og den kan vi også ha.

Troen er også overbevisning om det en ikke ser. Tenk å kunne være 100% overbevist om at Jesus er Veien, Sannheten og Livet. Tenk å kunne være 100% overbevist om at Gud har skapt universet og den jorden vi lever på. Tenk å kunne være 100% sikker på at Bibelen er Guds enestående Ord til mennesket. Ingen av disse tingene kan vi tydelig se med vårt fysiske øye, men den troen som Gud gir oss skaper en slik overbevisning som ingenting annet kan skape i oss. Jesus sa også til tvileren Tomas at salige er de som ikke har sett, og likevel tror. Man trenger ikke se for å tro slik verden vil ha oss til å tro, men Guds gave er en overbevisende tro skjenket ned i våre hjerter. Fortsettelse følger...

Guds Hellige Tempel - Studier i Profeten Haggai

Jeg tenkte jeg skulle legge ut studiene jeg har gjort i Profeten Haggai og håper at det kan bli til nyttig undervisning og velsignelse for de som skulle vært interessert. Innlegget er i utgangspunktet et prekenutkast jeg har skrevet men som jeg nå mer eller mindre har redigert og tilpasset bloggen. Håper akkurat du orker å pløye gjennom selvom dette er et av de lengste innlegg jeg har lagt ut her. God reise i Profeten Haggais verden.

Jeg vil gjerne introdusere hele innlegget med kommentarer av noen vers i Johannes evangeliet:

«Da tok jødene til motmæle og sa til Ham: "Hvilket tegn viser Du oss, siden Du gjør dette?" Jesus svarte og sa til dem: "Ødelegg dette templet, og på tre dager skal Jeg reise det opp." Da sa jødene: "Det har tatt førtiseks år å bygge dette templet, og Du vil reise det opp på tre dager?" Men Han talte om Sitt legemes tempel.» (Joh 2:18-21)

Her taler Jesus om sin død og oppstandelse. Da ville det som i den gamle pakt var viktig, nemlig det ytre tempel bli helt uviktig. Det som betyr noe i den nye pakt er det templet Gud har skapt i oss ved Sin Hellige Ånd. Nå er det dette templet som bør renses og ikke være en røverhule.

Ut ifra dette templet skal en velduft stige opp, fra det aller helligste. Dette templet representerer alt det Jesus har gjort. Dette templet representerer verket på Golgata, som igjen er et resultat av det liv Han levde, som vi også kan få del i ved korsfestelsen av vår syndige natur(kjødet), som igjen har blitt korsfestet med Kristus(Gal.2:20) og det nye oppstandelseslivet som Jesus da kan leve i oss.

Ytre templer/kirkebygg i dag har allikevel en ting felles med vårt indre tempel.
Begge deler trengs å vedlikeholdes. Hvis ikke Nidarosdomen eller disse store kirkebygningene rundt om i verden hadde blitt vedlikeholdt så hadde mange av dem ligget i ruiner i dag.
Hvis møtelokalet der vi til vanlig går på møter ikke hadde blitt vedlikeholdt hadde det kanskje ligget i ruiner i dag og vært et rottehus istedenfor et hus der troende kan komme sammen.
Slik er det med vårt indre tempel som Gud har skapt inne i oss. For vårt legeme er et tempel for den Hellige Ånd (1.Kor. 6:19). Hvor mye viktigere er det ikke å vedlikeholde dette templet?

Jeg har på følelsen av at mange troendes templer i dag ligger litt i ruiner. At de ikke har latt templet bli vedlikeholdt slik Guds sterke lengsel er. Når tempelet vårt blir vedlikeholdt, da først kan Gud åpenbare seg med vekkelse i vårt liv. Denne vedlikeholdingen vil da føre til mer hellighet, renhet og Jesusfokus i vårt liv fremfor Gud.

For å bevege oss til hoveddelen i studiet så kan vi lese om et tempel som Gud hadde befalt jødene at skulle bygges, men som fortsatt etter 16 år lå i ruiner. De hadde så vidt begynt og så mistet fokuset og vendt seg til sine egne hus, som kan være et bilde på ”jeg, meg og mitt”, eller selvopptatthet.

La oss ta for oss de sentrale versene (Haggai 1:2-14) i det budskapet som har ligget på mitt hjerte:

v.2 «Så sier hærskarenes Herre: Dette folket sier: "Tiden er ennå ikke kommet, tiden da Herrens hus skal bygges.»

Vi kan stille oss selv spørsmålet om vi har tenkt at det enda ikke er tid for oss å studere Guds Ord og søke Ham, og la Herrens hus, templet bli bygd i oss. Men vi bør vite at 1.Kor. 3:16-17 sier: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?» Vi må la Gud få bygge/vedlikeholde templet i oss ved Sin Ånd. I den nye pakt er det Gud som bygger templet, i den gamle pakt var det mennesker, hvor mye mer skal vi ikke la Gud bygge den i dag, og innse at det faktisk er på tide? Men vi er ofte altfor sta!

v.3-4 «Da kom Herrens ord ved profeten Haggai, og det lød slik: Er det tid for dere å bo i deres bordkledde hus (fullført med tak), mens dette huset (templet) ligger i ruiner?»

Herrens tempel lå i ruiner. Hvordan er det med oss? Ligger Herrens tempel i ruiner i vårt liv, er vi mer opptatte av våre bordkledde hus, vårt eget, jeg meg og mitt før vi får tid til å bygge på Herrens tempel i oss? Bygges ikke Herrens tempel i meg så blir det heller ikke noe vekkelse i meg og da kan vi ikke forvente det rundt oss heller. Vi tenker ofte vekkelse i det ytre, og ja når en vid vekkelse begynner så vil det skje ting i det ytre. Men vekkelse skjer først og fremst i det indre. Vårt indre fokus må være på Jesus som er hovedhjørnesteinen og den som har fullført templet ved sin død og oppstandelse.

Nå vil jeg ta for meg fem interessante punkter som Profeten Haggai tar fram i det neste verset, og som jeg til stadig kan kjenne på at er aktuelt for at templet skal kunne bli bygget i mitt liv. Disse punktene kan også være en pekepinn på hva som vil kunne kjennetegne et åndelig tempel i ruiner.

v.5 «Derfor sier hærskarenes Herre: Legg dere på hjertet hvordan det går dere! Dere har sådd mye, men høster lite. Dere spiser, men blir ikke mette. Dere drikker, men blir ikke utørste! Dere kler dere, men ingen blir varm. Den som får lønn som leiekar, legger lønnen i en pung med huller i.»

1. Vi sår, men høster lite, dvs. vi ber kanskje for ufrelste men nesten ingen blir frelst. Vi står på og prøver å få folk frelst, men det skjer lite. Vi sår inn penger til store arrangementer som skal få folk til å strømme på, men ingen stor forandring skjer. En av grunnene, tror jeg, kan være at det ofte er mangel på vekkelse i vårt liv. Kanskje det var en tid vi trodde bønnemøter var svaret? Den tid har jeg levd i. Men fant etter hvert ut at bønnemøter i seg selv ikke var svaret. Etter hvert når jeg har lest litt om store Guds menn i gamle dager, så har jeg innsett at bønn var svaret, ikke først og fremst bønnemøter. Denne bønn kom fra et liv som var tent i brann av Gud, der templet for Herren ble vedlikeholdt. Mitt store ønske er at denne bønnens ånd skal få en enda større plass inne i mitt tempel.

2. Vi spiser men blir ikke mette, vi får altså åndelig mat men enda blir vi ikke helt åndelig mette. Tenk å gå rundt halvsulten/mett uten å bli helt mettet, vi får kanskje mat på møtene, men vi ønsker sjelden eller aldri å gå ned i maten selv, til selveste matgiveren som er Jesus. Vi må lære å spise selv. I dag tror jeg det er mange kristne som sitter på møter og hører, ja de blir matet, men de har enda ikke lært å spise selv av Ordet. For i Bibelen er det ekte mat, og der kan vi spise hver dag.
La oss ikke bare høre på prekener og gå på møter men la oss gå selv til Ordet, til selveste Matkilden, selveste Matgiveren som vil lære oss å spise maten, tygge maten, fordøye maten, og gi oss en vitaminrik og balansert kost.
Det er absolutt ikke noe galt i seg selv å gå på møter, å høre på prekener og sånn, men da kan det være lett å få i seg ganske så ensidig kost. Ja, vi kan kanskje klare å leve på det en viss tid og vi kan kanskje klare å leve av brød og bananer en viss tid, men etter hvert vil vi merke at alt ikke er som det skal, at vi ikke får inn alle de vitaminene og mineralene vi trenger. Jeg merket en slik ubalanse i mitt åndelige liv, og jeg spurte som Peter i Joh 6:68 «Herre, hvem skal vi gå til?» Svaret er Jesus Kristus. Han kan vi alltid gå til for å få bedre balanse i kostholdet. Ikke bare gå til, men bli hos!
Må Ordet bli Kristus i vårt liv. Da vil vi ikke sulte. Jesus sier i Joh. 6:35 «Jeg er livets brød. Den som kommer til Meg, skal aldri sulte.»
Hvorfor var menneskene enda ikke mettet? Jo templet lå enda i ruiner, Gud fikk ikke åpenbart seg slik Han ville. Konklusjonen er at vi må spise sunt og templet vil bygges sakte men sikkert.

3. Vi drikker, men er fortsatt tørste. Jesus forstetter i Joh. 6:35 «Og den som tror på Meg, skal aldri noen sinne tørste.» Legger vi hele vår lit til Jesus? Vann er ofte et bilde på den Hellige Ånd. Vi får kanskje litt av den Hellige Ånd her og der, men ikke de helt store dosene. Men det er godt det Jesus har lovt oss i Joh 7:38 «Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.»

Tenk deg tilbake til Jesu tid, var det ikke stor forskjell å bo på et sted med én brønn og et sted med strømmer/elver med levende vann? Hvis du hadde en brønn så måtte du sikkert gå et stykke for å hente vann og så måtte man kanskje fire ned en bøtte for å fylle opp og dra den opp igjen, og når man hadde fylt opp bøtten og fått slukket sin egen tørst så gikk man kanskje hjem igjen, og så var man sikkert tørst etter den lange gåturen og vannet varte vel ikke så lenge før man igjen måtte ta seg en gåtur for å hente enda mer vann. Kan hende jeg setter dette litt på spissen, men det kommer kanskje tydeligere frem i mange av dagens u-land. Kontrasten kommer når man har strømmer/elver av rennende vann ved huset sitt. Da har man vann i haugevis som nesten umulig kan tørke ut, i motsetning til en brønn man ofte måtte gå til.

Salme 42:2 sier «Som hjorten stønner etter rennende vann, slik lengter min sjel etter Deg, Gud» Er vår lengsel slik at den søker etter Guds rennende vann og ikke bare brønner som fort kan tørke ut. La oss oppleve, tørste og drikke mer av disse rennende vannene.

4. Vi kler oss men blir ikke varme. Hva har gått galt her? La oss ta for oss et Ord som kan gi oss varme: Rom 13:14 «Men ikle dere Herren Jesus Kristus, og ikke plei kjødet slik at lystene vekkes.» De som blir beskrevet i Haggai begynte bra men så forlot de templet i ruiner og vendte til sitt eget. Dette minnet meg også om det Paulus skriver i Gal 3:3 «Er dere så store dårer? Etter å ha begynt i Ånden, vil dere nå fullføre i kjødet?»

La oss ikle oss Jesus, og ikke utsette oss for ting som vekker lystene våre slik at vi til slutt faller i synd. Lystene er dømt til å vekkes når vi vender oss til vårt eget isteden for Jesus og det Himmelske. Hvis vi kan ikle oss Jesus, vil Han holde oss varme. Men pleier vi kjødet med dårlige filmer, usunt lesestoff, dårlig musikk og lignende så får ikke Jesu kledning den effekten den er ment til å ha.

5. Lønnen vår faller ut av lommeboken vår. Pengene i dette tilfellet kan være bilde på noe verdifullt, og i den Nye Pakt er det Ordet som er verdifullt. Matt 7:6 formaner oss: «Gi ikke det hellige til hundene! Kast heller ikke perlene deres til svin!»
Det kan ofte være sånn at vi er på møte og får noen veldig gode ord og så litt etter møtet glemmer vi Ordene. Samme med lesingen av Ordet, vi leser i Guds Ord og så dagen etter har vi glemt hva vi leste. Har det vært hull lommeboken vår? Er det noe som lekker? Eller har det vært slik at det er en preken du husker i lange tider, som har fått gjort et verk i deg, eller et bibelord du har lest som har fått gjøre sin virkning i deg slik at du husker det? Da er det et godt tegn på at lommeboken har vært tett!

Hvis det er Ordet som lekker så bør vi ransake oss selv, be Gud om å tette hullene i lommeboken slik at Ordet kan bli bevart. Dette siste punktet oppsumerer også alt: Lommeboken bør være tett hvis vi skal få penger til såkorn til vår høst slik at høsten kan bli større, mat slik at vi kan bli mettet, vann slik at vi ikke skal tørste og klær slik at vi ikke skal fryse. Selve Ordet som er Jesus Kristus, det hellige og verdifulle, er svaret på alle disse punktene. Mangler vi Ham, mangler vi alt det andre!

Hvordan skal vi så bevare Ordet? Luk 2:19 «Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte.» La oss ta vare på Ordet og grunne på det, det er en god måte å la Ordet bli og vokse. Når Maria gjorde dette så vokste Jesus i hennes morsliv! Kan vi se det slik i vårt åndelige liv, at når vi tar vare på Ordet så vokser Jesus i oss og templet blir bevart?

La oss så gå videre i Haggai og se hvordan det utvikler seg:

v.7-8 «Så sier hærskarenes Herre: Legg dere på hjertet hvordan det går dere! Gå opp i fjellet, hent ned tømmer og bygg huset (templet), så Jeg kan ha behag i det og herliggjøre Meg, sier Herren.»

Den vanlige måten i GT var at Gud herligjorde seg for folket i templet, i det aller helligste vel og merke. Tenk Gud ønsker virkelig at vårt tempel skal bli bygget på og ikke ligge i ruiner. Hvorfor? Jeg tror Gud er desperat etter å herliggjøre Seg i Hans tempel i oss, for oss og gjennom oss! Hvorfor er Han så desperat? Jo Han ønsker virkelig å vise oss mer av sin elskede sønn Jesus Kristus, for Han er Veien, Sannheten og Livet og får vi tak i Ham så står det hva som vil skje med hele tempelet: Ef.2:21 «I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren.»

La oss se at Jesus er svaret på alle ting. La oss innse at det er Ham vi trenger mer av, det er Ham vi virkelig trenger å bøye oss for. Det er Jesus som er kilden til vekkelse i våre liv og i ikke-kristnes liv, men først og fremst i mitt liv. Det er så lett å se etter vekkelse hos andre når det mangler det i ens eget liv.

v.9-10 «Dere ventet så mye, men se, det ble så lite. Da dere tok det i hus, blåste Jeg det bort. Hvorfor? sier hærskarenes Herre. Fordi Mitt hus ligger i ruiner, mens hver eneste en av dere har det travelt med sitt eget hus, Derfor holder himmelen over dere doggen tilbake, og jorden holder tilbake sin grøde.»

Disse vers har talt virkelig til meg! Når jeg holder meg til meg og mitt eget så holder han doggen tilbake. Ja, vi kan vente og vente og det kan bli så lite, hvis det ikke skjer noe i oss først.
Klag 3:40 «La oss ransake våre veier og granske dem, og vende tilbake til Herren!»
Ja la oss ransake oss selv og se om vi har mistet interessen til Guds hus i oss.

v.11 «For Jeg kalte på tørke over landet, fjellene, kornet, mosten, oljen og over markens grøde, over mennesker og husdyr og over alt deres henders arbeid.»

Hvordan kan en god Gud kalle på tørke hos sitt folk? Jo fordi Han elsker sitt folk, den Han elsker tukter Han (Hebr.12:6) for at vi skal innse hvor alvorlig situasjonen er, at det er på tide å ransake seg selv og vende om til Herren igjen. Føler vi det er slik tørke i vårt liv? Legg det livet i Guds hender, og la Ham få herliggjøre Jesus Kristus i deg igjen.

v.12-13 «Serubabel, Sjealtiels sønn, og ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og hele resten av folket hørte da på Herren sin Guds røst, og på profeten Haggais ord, fordi Herren deres Gud hadde sendt ham. Folket fryktet Herren. Haggai, Herrens sendebud, talte da Herrens budskap til folket og sa: "Jeg er med dere, sier Herren."»

Hører vi og er lydige mot Herren vår Guds røst, da vil vi få ekte Gudsfrykt, slik som det står her at «folket fryktet Herren» og da kan vi høre Gud tale til oss slik Han gjorde gjennom Haggai: «Jeg er med dere, sier Herren».

2 Krøn 15:2 «Herren er med dere når dere er med Ham. Hvis dere søker Ham, skal Han la seg finne av dere. Men hvis dere forlater Ham, skal Han forlate dere.»

v.14 «Serubabel, Sjealtiels sønn, stattholderen i Juda, og ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og hele resten av folket ble alle oppmuntret i ånden av Herren. De kom og arbeidet på huset til hærskarenes Herre, sin Gud.»

Når vi hører Herrens røst og er lydige mot den så vil vi alle bli oppmuntret i ånden av Herren. Gud ønsker av hele sitt hjerte å oppmuntre deg og meg.
Er det slik at vi bare bygger Guds hus når vi blir oppmuntret på møter? Eller fører denne oppmuntringen til at vi dykker ned i Guds ord i vår travle hverdag og bygger videre? Eller går vi tilbake til våre bordkledde hus?

Hag 2:3, 6-9 «Hvem blant dere som er igjen, er det som så dette huset i sin første herlighet? (Salomos tempel) Hva synes dere om det nå? Er ikke dette som ingenting i deres øyne sammenlignet med det forrige?»

«For så sier hærskarenes Herre: Enda en gang, om en kort stund, skal Jeg ryste himmel og jord, havet og det tørre land. Jeg skal ryste alle folkeslagene, og de skal komme til alle folkeslagenes lengsel, og Jeg skal fylle dette huset med herlighet, sier hærskarenes Herre. Sølvet er Mitt, og gullet er Mitt, sier hærskarenes Herre. Herligheten til dette siste huset (templet sammenlignet med Messias komme) skal bli større enn det første, sier hærskarenes Herre. På dette stedet skal Jeg gi fred, sier hærskarenes Herre.»

Jesus kom for å opprette denne Nye Pakt, templet i oss. I GT så bygde de med hender, sleit seg sikkert halvt i hjel, men ble ikke helt ferdige. La oss slutte å slite oss i hjel av oss selv og la oss få dette nye templet i Kristus senket ned i våre hjerter, dette templet som hovedsakelig Han skal bygge i oss. Og tenk nøye på dette fantastiske løftet av Herren i vers 9: «På dette stedet skal jeg gi fred» Vi skal oppleve en fred som ikke denne verden kan gi, uansett hva omstendighetene forteller oss eller om oss så kan ingenting rokke denne freden.

1 Kor 3:11 «For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus»

Templets grunnvoll må være Jesus Kristus og starter på Golgata og utgår derfra! Alt må være bygd på Ham, i Ham og ut ifra Ham. Vi kan ikke bygge på templet hvis Kristus ikke er vår grunnvoll. Byggingen går ut på hvordan vi fordøyer det vi leser og tar det til oss og hvor mye vi lar Kristus vokse i oss under byggeprosessen. Alt må være justert og bygd slik at det passer til grunnvollen. Merker vi noe gærnt i byggeprosessen så må vi få revet det ned og få ordnet opp idet.

Slik er det med synd, synder vi så vil det merkes på byggingen av tempelet. Kanskje det blir en skjevhet et eller annet sted, da er det best å rette på det med engang, og det gjøres med omvendelse og tilgivelse fra Gud, og eventuelt andre mennesker som man har noe imot. Venter vi med det så vil det bli et ustabilt tempel og vanskelig å rettes på ved en senere anledning og freden din vil ikke være fullkommen. Men tar vi et oppgjør med denne skeivheten med engang, så rives det som ikke er bra ned og så startes byggingen som om du ikke hadde gjort noe gærnt. Slik er Gud, Han ønsker ikke å komme våre synder i hu.

2 Sam 22:7 «I min trengsel kalte jeg på Herren og ropte til min Gud. Fra sitt tempel hørte Han min røst, og mitt rop nådde Hans ører.»

Ja hvor er Guds tempel? Jo, den er i oss! I den Gamle Pakt var den ikke der, og da var Gudsforholdet mye lenger borte, men i Kristus så har vi templet i oss og vi er dette Guds tempel. Da kan vi påkalle Herrens navn, Jesus Kristus, og Han vil være nådig med oss. Han har medynk med det vi går gjennom, og ønsker å sette oss fri fra synd, frykt, angst, depresjoner og lignende. Vi kan ofte tenke oss at det er så lang vei opp til Gud og at Han er så langt borte. Men det er godt å vite at Han bor i deg, og at du er Hans tempel, og det er ikke lange veien til Gud. Tenk veien er kortere til Gud nå enn den var mellom disiplene og Jesus når Jesus enda levde på jorden.
Det viktigste er å la Jesus Kristus være grunnvollen på bygningen, hvis ikke, så bygger vi forgjeves. La oss bygge i tro og tillitt til Jesus Kristus. Han vil gi oss styrke og kraft!

Avslutningsvis kan vi oppmuntre oss med følgende fra Haggai:

Hag 2:18-19 «Legg dere dette på hjertet fra i dag og framover, fra den tjuefjerde dagen i den niende måneden, fra den dagen da grunnvollen til Herrens tempel ble lagt, legg dere dette på hjertet: Er det fremdeles såkorn på låven? Hittil har verken vintreet, fikentreet, granatepletreet eller oliventreet båret frukt. Men fra denne dagen skal Jeg velsigne deg.»

La denne dagen bli den dagen Herren kan velsigne deg! Da skal vi bære frukt som er mye bedre enn jordisk frukt, nemlig Åndens frukt (Gal 5:22-23) «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» Hvilken velsignelse!